Da Jan Petersen overtok som leder, var Høyre på vei inn i skyggenes dal etter valgnederlaget i 1993. Petersen ble leder, fordi ingen andre ville påta seg oppgaven. Entusiasmen og fremtidstroen var borte, og enkelte kommentatorer spådde partiets undergang. Kontrasten til helgens landsmøte i Oslo er formidabel. Et Høyre i regjeringsposisjon og struttende av selvtillit har takket Jan Petersen for lang og tro tjeneste, og valgt Erna Solberg til ny leder. Hun ble møtt med ovasjoner av overbegeistrede Høyre-delegater. Forventningene til den nye lederen er enorme. Hun har karisma og trøkk. Hun er frittalende og uredd der Petersen var utydelig og defensiv. Beundringen hun nyter i egne rekker er på grensen til tilbedelse. Utgangspunktet hennes sammenlignet med det Petersen hadde for ti år siden, er som natt og dag, og slik sett er fallhøyden stor om hun ikke lykkes. Erna Solberg har ennå til gode å vise hva hun er god for som partileder. Hun er en handlekraftig statsråd, og har sett det som sin misjon å effektivisere Kommune-Norge. Den oppgaven har hun skjøttet på en måte som har skapt bølger. Men det er ingen automatikk i at en sterk fagstatsråd blir en god partileder. Høyre ønsker fortsatt regjeringsmakt etter valget i 2005. Og partiet vil fortsette samarbeidet med Kristelig Folkeparti og Venstre. Forpliktende samarbeid med Fremskrittspartiet synes fjernt, og en borgerlig flertallsregjering enda fjernere, siden KrF ikke vil ha noe med Frp å gjøre. En av Solbergs oppgaver blir å håndtere KrF på en like elegant måte som det forgjengeren har gjort, for å unngå unødige konflikter. Høyre står overfor en betydelig utfordring i EU-saken. Partiet vil ha Norge inn i EU, mens nåværende regjeringspartner KrF ikke vil sitte i en regjering som søker medlemskap. Det er likevel ingen tvil om at Høyre vil gå til valget i 2005 med løfte om å søke medlemskap i neste stortingsperiode. Så vil velgerne avgjøre hvordan styrkeforholdet mellom ja— og nei-siden blir etter valget. Spisser det seg til, er det viktigere for Høyre å få Norge inn i EU enn at partiet sitter i regjering. Erna Solberg overtar et parti hvor optimismen blomstrer. Og med forventninger i rekkene om opptur for partiet, hviler det et stort ansvar på den nye partilederen. Mange tror på en betydelig Erna-effekt. Hun har allerede gitt uttrykk for at Høyre må fokusere på mer enn skole og skatt. Hun vil at partiet skal profilere seg gjennom en mer helhetlig strategi i den kommende valgkampen for å tiltrekke seg nye velgere. Lederskiftet i Høyre vil også føre til endringer i regjeringen. Det skjer trolig til sommeren. En av dem som kan være på vei bort fra sitt departement, er næringsminister Ansgar Gabrielsen. Han kan bli erstattet av Børge Brende, en av Solbergs favoritter. Ønsker hun å beholde Gabrielsen i regjering, får han et annet departement. Med den utålmodigheten Solberg har demonstrert på andre områder, går det ikke lenge før vi får vite hvilke Høyre-statsråder som må vike.