Dessuten er hun rak i ryggen. Og hun smiler.
Heller ikke det er en selvfølge blant rumenske tiggerkvinner i Kristiansand.
— Hun smiler fordi hun, i alle fall enn så lenge, har byttet tiggerkoppen med strikkepinner og garn, sier Kari Klingsheim, diakon i Frelsesarmeen.
Det samme har Nicoleta Cilirea og Mihaela Dumitru gjort.
De tok oppstilling bak fargerike bord på Nedre Torv i går, dekket av skjerf, tøfler, vaskekluter og annet som kan strikkes.
Også i morgen, lørdag, vil de stå der, i håp om å selge noen av de mange varene de har strikket gjennom høsten og vinteren.
- Moro
— Salget har tatt seg opp. Dette er virkelig moro, sa Klingsheim, da vi ringte tilbake et par timer etter vårt besøk ved den spesielle salgsstanden ved 11-tiden.
Kari Klingsheim sto på sin side ved et bord tett inntil, for å dele ut/selge kaffe og nybakte lapper, men mest av alt for å henlede besøkende til de rumenske kvinnene som for første gang i sine liv forsøker å livnære seg på ærlig arbeid.
Kunsten har de lært av Kari Bø Olafsson (73), en mangeårig misjonær i Etiopia og Kenya som er bosatt i Kristiansand.
— Jeg så de satt i Markens og tigget. Folk skrev den ene artikkelen etter den andre i avisen og spurte om vi skulle gi til dem og om pengene gikk til bakmenn. Jeg puttet aldri penger i koppene. I stedet tenkte jeg å gjøre noe annet, sier hun.
Kari Bø Olafsson har siden mai i fjor brukt penger på andre ting, på strikkepinner og garnnøster. Strikkekursene har hun spandert.
— Til å begynne med ga jeg hver av dem 50 kroner for å strikke en liten lapp.
— Hvor mange 50-lapper har det blitt?
— Kanskje 40, minst.
Snart ett år
Hun startet strikkebistanden i mai i fjor og holdt på til i september.
— Da kom jeg i prat med en kar fra Frelsesarmeen som fortalte at de har en medarbeider som snakker rumensk.
Siden har også Frelsesarmeen vært aktive i aksjon «tiggere i arbeid».
— Vi holder dem med pinner og garn og heier på dem alt vi kan, sier Kari Klingsheim.
Hun har en drøm:
— At hver av dem får et ærlig arbeid uten tigging, enten her eller i Romania. Kanskje noen forretningsfolk kan lære dem noe? Og kanskje noen butikker kan selge noen av de fineste varene? I drømmen min får også mennene jobb.
Kari Bø Olafsson har i all stillhet fortsatt sin private strikkeundervisning, ofte på onsdagskvelder i det lille kontoret i tiggernes sanitærbrakke under Vesterveien.
Hvis salgsfremstøtet på Nedre torv blir noe i nærheten av suksess, lover kvinnene å tigge mindre for å strikke mer som kan selges der noen av dem tidligere satt med koppen.