Markens er verdens sentrum. I alle fall for kristiansanderne — som er «flade i haue». Det var på 1960-tallet gata fikk sin egen sang, som nærmest er blitt kristiansandernes nasjonalsang. Vi har lett for å tro at sangen alltid har vært der, iallfall siden 1800-tallet. Men nei da. Opphavsmannen, Øyvind Smestad, lever i beste velgående på Tinnheia. Tirsdag fyller han 90 år. Rimsmeden og kontoristen laget både teksten og melodien til «Æ ser dæ på Markens i kveld».Visa ble til i en av de mange konkurransene som Smestad deltok i i Søndagsposten på 1960-tallet.- Oppgaven lød: «Skriv ei vise om ditt hjemsted». Visa er ikke så gammel, men jeg husker ikke når jeg skrev den. Når jeg har skrevet ei vise, er jeg liksom ferdig med den. Og det har vært så mange viser, sier 90-åringen. «Æ æ fødd her i Krestiansand, å æ sier'ke det for å kjyde», skrev Smestad i første vers. Resten av versene følger mannens livsløp til han i siste vers begraves ved Oddernes kirke, «og ved himmerigs port vil æ sleppe inn fort, for mitt språg gjør han bli som ei lerke».Bespottelig. Dette verset har falt mange kristelige kristiansandere tungt for brystet opp igjennom årene. Så bespottelige og uhøytidelige vendinger kunne de ikke tillate seg. Men resten av sangen, den sang de mer enn gjerne!Det forteller tidligere journalist Emil Otto Syvertsen. Som medlem av det kristelige skolelaget på 1960-tallet fikk han ikke lov til å synge siste vers av visa.Smestad var forberedt på motstanden.- Jeg var jo litt spent på hvordan siste vers ville bli mottatt. Jeg syntes det var helt naturlig å ta med den biten om dialekta, sier rimsmeden, som også har skrevet rundt 450 petitartikler i Fædrelandsvennen på kristiansandsdialekt. Det var på oppdrag fra tidligere redaktør Egil Remi Jensen.- Han var redd kristiansandsdialekta skulle bli utrydda av de forbaska østlendingene som kom til byen, flirer Smestad.De fleste av visene hans er på dialekt, og alle tar utgangspunkt i de nære ting. Da han skulle skrive visa om byen sin til landets rikskringkasting, måtte den selvfølgelig handle om den viktigste gata i byen: Markensgaten.- «Æ ser dæ på Markens i kveld» er en hyllest til byen og til hjemstedet, sier Anne Ma og Jan-Erik Usterud, de to artistene på Sørlandet som har sunget mest og flest av visene til Øyvind Smestad. Promenadegata. - Det var den gaten som alle promenerte i. Man gikk på hver sin side og veksla blikk over veien. Dette var før den ble gågate (det ble første del av Markens i 1972, resten i 1990), og unge gutter kjørte opp og ned til «Slottet» og tittet på jentene. Markens var liksom stripa. Det var hit alle strømmet andre påskedag - iført lyseblå gensere - for å vise hvor brune de var blitt, forteller Anne Ma Usterud.- Å vandre opp og ned Markens med ei å holde i handa var som å spasere rundt i Paradisets forværelse. Dette forteller journalist Svein Harald Moe (født 1945) fra sin oppvekst i boka «Rusleturer i Kvadraturen 2» som handler om Markensgaten.Emil Otto Syvertsen (født i 1948) pleide å avtale med skolekameratene på lørdagene at de skulle møtes på Markens til kvelden.- Vi hadde jo ikke mobil, så vi sa akkurat det som Smestad skrev: - Æ ser dæ på Markens i kveld. Så enkelt var det. Og gata var ikke så lang, så vi fant hverandre lett når vi slentra opp og ned. Så da Smestad kom med visa si, traff han oss midt i hjertet, minnes Syvertsen.- «Æ ser dæ på Markens» er tatt rett ut av snakkemåten vår, vevd inn i en visetekst som en hyllest til byen, med et humoristisk glimt i øyet. Visa er nostalgisk, samtidig som forfatteren er klar over at han er det. Smestad har absolutt vært med på å formulere en identitet som vi kristiansandere ikke skal skamme oss over, sier Syvertsen.Kjært barn, mange navn. Til visekonkurransen var det en selvfølge for Smestad å velge promenadegaten Markens som symbol på sin hjemby. Men Markens har ikke alltid vært byens hovedgate. På 1700- tallet sto Markens avgjort tilbake for Østre Strandgate og Dronningensgate som forretningsgate, skriver oberstløytnant Karl Leewy (1881-1959) i «Kristiansands bebyggelse og befolkning i eldre tider», gjengitt av journalist Fritz P. Kjølsrud i Fædrelandsvennen på 1980-tallet.Til langt utpå 1800-tallet beholdt Dronningsgate sin dominans som promenadegate. Men mot slutten av århundret kom Markensgaten i siget, da flere av byens store butikker samlet seg der. Kjølsrud forteller at Karl Leewy har funnet navnet Markensgate brukt første gang i 1734. Gatas navn kom av at nåværende Gartnerløkka het Marken i 1760-årene. Markensgaten betød «ut til Marken». Men med årene ble forbindelsen mellom gaten og Marken brutt ved at «Slottet» ble reist. Så da Øyvind Smestad ble født i Kristiansand i 1918, var Markensgaten befestet som byens hovedgate. Og slik har det vært siden. Flade i hauet. I visa om Markens slår Smestad også fast at kristiansanderne er «flade i haue». - Jeg har ikke funnet opp det uttrykket, men jeg vet ikke hvor jeg har det fra, eller nøyaktig hva det betyr. Da jeg brukte det, tenkte jeg aldri at det skulle være nedsettende om kristiansanderne, slik jeg har hørt noen mener. Jeg skulle bare ha et uttrykk som rimte. Det passet inn der, sier han.Syvertsen kjenner seg godt igjen i uttrykket. - Det er en knallgod beskrivelse av oss, hvis vi tar den med en porsjon humor, sier Syvertsen, Av og til blir han provosert av at østlendinger, særlig avisa Dagbladet, stadig opprettholder myten om den saktmodige sørlendingen. - Andre ganger må jeg innse at det er noe i det likevel, medgir han.Syvertsen, som nå er lektor, spør fra tid til annen elevene sine hva de tror det vil si å være «flade i haue».- Vi har hatt mange artige diskusjoner. Det betyr vel at vi kristiansandere er litt teite, litt treige, og har vondt for å bestemme oss. Det kan Smestad saktens ha litt rett i. Jeg innrømmer gladelig at jeg er litt «flad i haue», litt treg, litt fornøyd, litt saktmodig, og jeg kan dobbeltkommunisere hvis jeg vil. Og så synes jeg ofte vi har det ganske greit, ler Syvertsen.Sørlanderi og lokalpatriotisme. Han har gjennomlevd tre perioder i forhold til sørlandsvisene: Han sang dem som ung, så ble han lei, og nå har han som voksen tatt dem fram igjen med stor glede.- Jeg kom til et punkt da jeg ikke orket synge visene. Plutselig en dag syntes jeg det gikk over streken. Det var i den tida vi var litt radikale og hadde langt hår. Da skulle en ikke være lokalpatriot, men verdensborger, og ha dårlig samvittighet for det meste. Da passet det ikke med viser ved kaffebål, sier han.Dessuten ble de nostalgiske, koselige sørlandsvisene på 1980-tallet kalt «sørlanderi». Ordet ble skapt i kjølvannet av Gunvald Opstads debattbok «Sol Sommer Sørland» i 1983. «Sørlanderi» var en forherligende dyrking av et gammeldags og stillestående Sørlandet som motsetter seg modernisering; en landsdel hvor idyllen fikk fortrinn fremfor realistiske beskrivelser av blåresepter og jantementalitet.- Jeg ble skikkelig lei meg på Smedstads vegne den gangen. Han ble nok litt tråkket på. Stakkars Smestad ble dratt inn i Sørlandssendingas studio for å forsvare «sørlanderiet». Han skjønte ikke anklagen! Det var urettferdig å kritisere ham for å beskrive Sørlandet som noe overdådig, for han forsøkte bare å beskrive det som det var uten å gjøre det til noe mer. Han elsker Sørlandet, og det må en jo få lov til, mener Anne Ma Usterud.Smestad selv oppfatter uttrykket «sørlanderi» nærmest som «brønnpissing».- Med det ordet forsøkte Opstad å rakke ned på og si at Sørlandet ikke var noe verd. Men jeg forherliget ikke noen ting. Jeg bare sa det som det var, sier Smestad i dag.Såret ble han imidlertid aldri. - Jeg gir vel blaffen i hva Opstad synes. Det gikk ikke inn på meg. Jeg syntes det var noe tull, og jeg vet ikke om uttrykket eksisterer lenger, sier han.Gunvald Opstad anser debatten som et tilbakelagt stadium, og ønsker ikke å la seg intervjue om saken.- Det tilhører historien, sier han.Behov for det særegne. I dag er det mer stuerent å snakke om hjemstedets særegenheter. Ikke bare det, de er selve innsatsfaktoren i den nye opplevelsesindustrien. Nå er historie og særegenart blitt et konkurransefortrinn. Knut Hidle på Agderforskning påpeker at lokal tilhørighet i vår tid er viktigere enn før.- Nå er det viktigere enn noen gang. I vår globale tid der verden «flater ut» og mye blir likt, vokser behovet for forskjellene og for det særegne, sier Hidle. - Det må ikke være galt å si at en er glad i stedet der en bor og at en ser kvaliteter i det, mener Syvertsen.Ekteparet Usterud har i mange år brukt Smestads sanger kommersielt. De elsker sangene hans, og vedkjenner seg gladelig det mentale slektskapet.- Vi sørlendinger har en iboende treghet som vi ikke skal fraskrive oss. Det er tvert imot et sunnhetstegn at vi har tid til å tenke oss om to ganger før vi uttaler oss. Folk fra Oslo sier at vi har en egen ro her; vi har tid til å stoppe opp og prate når vi møtes. Det er da ikke for ingenting at folk kjøper opp steder langs sørlandskysten, sier Anne Ma.Gir identitet. Alt dette favner Øyvind Smestad i sin kjærlighetsvise til Kristiansand.Markensgaten har vært ikke bare en fysisk ferdselsåre og et treffpunkt, men selve sentrum i kristiansandernes selvforståelse, sier Knut Hidle.- Markensgate er liksom «mer» Kristiansand enn de andre gatene i byen. Markens er viktig for den kulturelle identiteten til kristiansanderne. Og når en synger sanger som «Æ ser dæ på Markens», bygger man opp rundt stedsmyten. Slike sanger gir følelsen av tilhørighet, enhet og samhørighet, sier Hidle.- Markensgate er viktig for kristiansanderne når de tenker på seg selv i forhold til byen. Dermed blir Markens en del av selve biografien deres, sier Hidle.Han mener den sterke motstanden fra handelsstanden i Kvadraturen mot å etablere Sørlandssenteret hadde undertoner som ikke bare var økonomiske, men også kulturelle. - De ville verne Kvadraturens kulturelle betydning, sier Hidle.Hvis all handel skulle forvinne fra Markens, ville det undergravd selve stedsmyten til Kristiansand, mener han.Hva kristiansand er. - Satsing på blomster og forskjønning av Markens og området ned til Østerhavna blir gjort nettopp for å imøtekomme en forestilling om hva Kristiansand er: Sjø, sol, sommer og glade mennesker. Det er ikke tilfeldig at vi har fått byutvikling akkurat her. Her har planleggingen av området og stedsmyten gått hånd i hånd, sier Hidle.Markens sentrale betydning i kristiansandernes selvforståelse vises blant annet i at Øyvind Smestads viser fortsatt synges og spilles både i lystige lag og på offisielle arrangementer. - Samhørighet er viktig for folk, det er jeg helt overbevist om. Visa til Smestad er med på å skape det. Baksiden er at denne samhørigheten virker ekskluderende på andre. Innflyttere lærer raskt å måtte forholde seg til stedsmyten om Kristiansand, og ikke alle får et positivt forhold til den, sier Hidle. Markens er ikke hovedgate bare for byen, men for hele området omkring, fremholder han.En annen av Smestads kjente viser er den om Gorine på kvisten fra 1959. Der laget Smedstad en språklig nyskaping som siden er grodd fast: «med tean i tanga». - Jeg er stolt av å ha skapt et uttrykk som har glidd inn i språket, sier han, og viser fram rundt 250 utklipp der uttrykket er brukt, i annonser, avistitler og som sitater av folk som antakelig ikke vet at de bruker et uttrykk skapt av Øyvind Smestad på Tinnheia i Kristiansand.Tekst: Valerie Kubensvalerie.kubens@fvn.no - 38 11 32 41