Jeg har nå lest bestselgerbøkene til noen av Europas for tiden mest aggressive ateister. De går løs på alle religioner og forteller hvor meningsløst det er i vår opplyste tid å ha tillit til gamle legender, fabler og myter. Har man som leser ikke en intellektuelt sterk tro, en tro som tåler fornuftens og vitenskapens skarpe lys, kan man bli fylt av uro, tvil og angst. Når det gjelder mange religioner i fortid og nåtid, er jeg enig med mye av det forfatterne skriver. Men min tro på Kristus har de ikke rokket ved. Tvert imot! Jeg sier som Peter:{rdquo}Vær ikke redde for dem og la dere ikke skremme, men hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vær alltid beredt til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier{rdquo} (1. Peter 3, 14f). Jeg tåler godt ateisters argumentasjon. Jeg tar gjerne en diskusjon med rasjonalister og forskere. Jeg hører gjerne på sekulære modernister som mener kristentroen er gått ut på dato. Jeg blir ikke mindre kristen av det. For det jeg tror, er ikke mitt. Noe er større enn meg. Jeg er nok en samling molekyler og celler, sammensatt på underlig vis. Men jeg er i Gud. Og Gud er i meg. Det er en overbevisning jeg er kommet til — ikke ved fornuftens forklaringsmodeller. Men ved nådens. Og kjærlighetens. Mer trenger jeg ikke. I et kort liv på en vakker planet i et grenseløst univers. Jeg trenger nåde, aksept og kjærlighet. Ikke all verdens forklaringer.F. Terje Antonius