OSLO: — De pekefingrene i Kristiansand, og den fordømmelsen som av og til råder.. Jeg ville bare bort og ha helt fred. Jeg måtte komme meg for min egen del og for mine barns del, og nå står jeg ganske støtt, og de må kaste den første steinen de som tør, sier Linn Elizabeth Vatne. Den siste tiden har hun bodd på øya Røst. Langt borte fra alt og alle. Hun ville sørge i fred. Til nyttår flytter hun hjem.

På flukt

I går kom boka hennes ”Min flukt med Ole Christian Bach”. Den spesielle historien har hun fortalt i flere medier de siste dagene.

— Som menneske og kjæreste var han helt fantastisk, sier hun.

— Jeg regner med boka blir mottatt med mange pekefingre og fy og fy. Men de får mene det de mener, sier Vatne.

I boka forteller hun hvordan hun ble forelsket i den ettersøkte Bach og hvorfor hun dro fra to barn i Norge for å være sammen med en ettersøkt mann.

— Det var himmel og helvete. Det blir jo veldig slitsomt etter hvert, når det er torpedoer etter en.

Ole Christian Bach tok sitt eget liv under en politiaksjon i 2005. — Han trodde politiet var torpedoer, for de var sivilt kledte. Hadde de bare vært uniformert, hadde han overgitt seg og sagt: en-null til dere, sier Linn Elizabeth Vatne.

— Det kunne vært unngått. Det synes jeg er for jævlig, sier hun.

Paranoid

Hun kom i kontakt med Bach gjennom advokaten til faren hennes. Bach trengte noen å snakke med, og samtalene ble lengre og lengre. Etter hvert ble Linn overtalt til å dra på besøk til ham i Dubai. Da var det gjort, og de to ble kjærester. Selv ikke da hun forsto omfanget av bakgrunnen til Bach, bakket hun ut.

— Jeg ble jo redd og skeptisk. Etter hvert som jeg ble kjent med ham og glad i han, ble jeg jo veldig bekymret for hvordan dette kunne gå. Det var tøft, forteller hun.

De to måtte holde forholdet sitt hemmelig. Blant annet byttet de ut sim-kortet i mobiltelefonene sine jevnlig. Linn ble redd. Hun var redd for å ta bussen, og redd for å gå i butikken. Hun måtte prate i koder i telefonen. Til slutt gikk det så langt at hun la seg inn på psykiatriske institusjonen Lovisenlund, nord for Vennesla.

— Man vet man blir telefonavlyttet, man blir spanet på, det var gjort razzia i leiligheten min da jeg kom hjem en gang. En blir rett og slett paranoid etter hvert, sier hun.

Barna

De som måtte lide av Linns forelskelse, var barna. De var igjen i Norge i de periodene Linn dro til Dubai, og siste gang hun dro ned, visste de ikke en gang hvor hun var.

— Det var veldig ubehagelig, og kjempeskremmende for de, sier hun.

— Det blir en sorgprosess på to nivåer, å skuffe og såre familien, og så var det en sorgprosess fordi at jeg var faktisk veldig glad i han, sier Linn, som er opptatt av å ikke bli fordømt for det hun har gjort.

— Angrer du?

— Ja, for det var så vondt å miste ham. Hvis jeg hadde visst hvor vondt det ville bli å miste ham, hadde jeg aldri blitt sammen med ham, sier hun.