– Kos dere!
Det var de siste ordene han sa da han forlot de to hestejentene ved stallen. Han visste ikke da at dette skulle bli siste gang han så datteren våken. For dem som er enker, enkemenn, foreldreløse og barnløse finnes egne ord. Men ingen ord finnes for foreldre som mister et barn.
Kvelden før hadde familien vært hjemme ved Bjørkelangen og spist kyllingwraps og sett «Nytt på nytt» på NRK. Sara satt med beina oppunder seg i den brune sofaen med nettbrettet i fanget. En sofa som seinere måtte byttes fordi den minnet for mye om Sara.
Lørdag formiddag hører han latter, sang og skravling fra datteren og venninnen Tiril på det nyoppussede rommet til Sara, og Jostein synes det er bra at de to venninnene har funnet hverandre på den måten.
Litt seinere på dagen har han lovet å kjøre datteren Sara og venninnen Tiril bort til ponnien i stallen. Etter ponnituren skulle han kjøre jentene til Bjørkelangen for innkjøp av ingrediensene til lørdagskveldens pizza.
– Nå er vi klare til å dra, pappa.
Han kan nesten huske hvert ord og hver handling den dagen for sju år siden. Han var redd for å glemme. Derfor skrev han ned hvordan han opplevde dagene etterpå. Men akkurat disse ordene hadde han nok husket uansett. Slik han også minnes episoder og hendelser som gjorde sterkt inntrykk barndommen og oppveksten på Drangeid i Flekkefjord.
Minner om et barndomshjem der Jostein aldri så foreldrene gi hverandre en klem eller si «jeg er glad i deg» til hverandre. Et hjem som aldri ble ferdigbygd – og hvor flaut han syntes det var. Om rollen som fredsmegler mellom foreldrene. Om en far som hadde vært straffarbeider i Nord-Norge under andre verdenskrig. Om en mor som overlot alt til Gud.
Å stille spørsmål ved Guds vilje var å sette døren på gløtt for helvetes krefter, og i mangel på konkret kunnskap om hvordan livet skulle håndteres, fikk man heller be.
Selv ikke hårfargen var det mulig å gjøre noe med: «Blir håret grått, vil Gud ha det sånn». Å låne en Jens Bjørneboe-bok på biblioteket var å være ulydig mot Gud selv, og hvis Jostein tegnet noe han trodde at Gud ikke likte, brant han alltid tegningen i den svarte Jøtul-ovnen i stua. Så dypt satt frykten for Gud at han opplevde at han ikke hadde noe valg om han skulle tro eller ikke.
Faren satte ikke ord på det han opplevde under krigen. Men alle visste at kålsuppe var noe han ikke kunne fordra. Kål hadde han fått nok av. Først få uker får han døde snakket han om fanger som ble drept foran øynene på ham og andre som valgte å dø framfor å lide.
– Jeg er vokst opp med at man ikke skulle snakke om det som er vanskelig. Det vonde skulle helst ties i hjel og gå over av seg selv, men det funket ikke for meg da jeg mistet Sara, sier Jostein H. Sandsmark til Aftenbladet sju år etter ulykken.
Den første tiden lå han mest i fosterstilling hjemme på sofaen, men etter hvert fant han fram penn og papir, og det lettet litt på trykket. Det han skrev, ble til boken «Pass på liten og på stor».
Sara
Da Sara kom til verden 29. november 2000, hadde Jostein glemt hvor lite et spedbarn veier. Sara var den etterlengtede lillesøsteren og attpåklatten som foreldrene så gjerne ville ha – 12 år etter at storebroren Martin og 9 år etter at storesøsteren Maria ble født.
På sykehuset var livet skyfritt. Jostein satte pris på minstejenta som sov tillitsfullt i pappas armkrok og seinere skulle vise skrekkblandet fryd over meitemarker. Han likte lyden av brå barnelatter og grimasene mot sløyet fisk.
Sara smilte lenge før det som blir oppgitt som vanlig for spedbarn. Tidlig ble det klart at hun var sensitiv for alt godt og vondt. Hun var et litt skjørt og filosofisk barn som var snill mot alle rundt seg.
Mens andre små barn gjerne sier: «Ferdig! Kom og tørk», kunne Sara si: «Ja, da sitter jeg her og er ferdig på do, så hvis noen hadde hatt tid og mulighet til å komme og tørke meg etter hvert, hadde det vært veldig fint.»
«Klart Gud kan gjøre seg liten», sa Sara som femåring. «Gud skal vite hvordan marihønene har det, så da må han jo gjøre seg så liten som dem.»
Ti år gammel tok Sara dykkersertifikat i Det indiske hav, og senere fikk hun brukt de samme ferdighetene i Rødehavet. Hun spilte også klarinett og var eneste barn i en malerklubb som egentlig var for voksne.
Storesøsteren har beskrevet fnisingen til Sara som å lukke døren mot november og gå rett inn i juni. Men det var 29. november, i 2013, at Sara ble tenåring og faren Jostein holdt tale. Han fortalte alle gjestene om hvor snill hun var, men også at han fryktet at hun skulle slite seg ut på være god mot andre.
– Kommer du, pappa?
Brått er vi tilbake til lørdagen der det utenkelige skulle skje. Alt det som har kvernet i hodet på Jostein i dagene, ukene, månedene og årene etterpå. Selv om han aldri vil få Sara tilbake, hindrer det ikke tankene i hodet å spinne.
Han kjører ulike scenarioer i reprise, og for hver minste brikke som flyttes et par meter eller et par sekunder, lever de to jentene fortsatt. Han forbanner seg selv:
– Faen ta deg, Jostein!
Tenk om han heller hadde kommet og kjørt jentene til stallen med en gang Sara ba han om det.
Tenk om han hadde vært med jentene på turen med ponni og vogn.
Tenk om han hadde nektet datteren å gjøre alt han selv var engstelig for. Men først og fremst er det tankenes terror. Det finnes ingen vei ut. Bare tid.
Du kan ikke hindre sorgens fugler i å fly over ditt hode, men du kan hindre dem å bygge rede i ditt hår, heter det i et kinesisk ordtak. Akkurat nå var hodet fullt av fugler som var i ferd med å bygge rede og sa.
Kra-kra.
Hva-hvis.
Kra-kra.
Hvis-om.
Kra-kra.
Om bare.
«Til verdens beste pappa»
På farsdagen, 62 dager før det brutale sammenstøtet, hadde Sara skrevet et kort til faren.
«Til verdens beste pappa. Jeg er veldig glad i deg! Tusen takk for alle skiturene, bålturene og alt det andre du har tatt meg med på! Ingen er som deg! Er utrolig glad i deg. GRATULERER så mye med farsdagen, Daddy Cool! Megasuperduper glad i deg! Hjertelig hilsen Sara.»
Det er slike minner som kan få skyldfølelsen til å slippe taket, om enn bare for en liten stund, men friminuttene er få og korte. Sorgen og tårene står i veien for tankenes hvile. De steinfrie druene på butikken, som Sara likte så godt, er nok til å sette gråten i gang.
Sara var flink til å passe på andre. På en lapp har hun skrevet «Husk D-vitaminer, pappa! Ha en god dag. Megasupertomat glad i deg. Lev vel. Sara.» Akkurat nå føler ikke Jostein at han har passet godt nok på datteren.
– Skal dere ikke ha hjelm, spurte faren i bilen på vei bort til stallen.
– Vi bruker ikke hjelm når vi kjører en rolig tur med ponnivogna, svarte Sara og smilte.
Etterpå har han bebreidet seg selv for dette, at han ikke var mer pågående der og da. Men «påkjørselen var altfor kraftig til at det ville ha hjulpet med hjelm.» Ordene til nevrokirurgen på sykehuset er en ørliten trøst. Men de endrer ikke utfallet, og ingen angreknapp finnes.
Ulykken
– Det går bra, Sara.
– Ponnien er uskadd.
– Dere har ikke gjort noe galt, det var ikke deres skyld.
Jostein snakker til Sara, mumler, vil berolige. Selv er han alt annet enn rolig, men han søker forgjeves etter håp uansett hvor lite det en måtte være. Fargen i ansiktet virker naturlig. Det kan vel ikke være så ille? Litt blod på asfalten. Det mumles om knekte bein. Og hjernerystelse, kanskje? Men det viser seg å være mye, mye verre.
Helvete er ikke noe som skal komme. Helvete er her, nå på fylkesvei 229 11. Januar 2014 kl. 14.23. Hans eget barn på asfalten, hjelpeløst – pappaen over barnet – enda mer hjelpeløs. Han stryker en finger over kinnet, som har den vanlige gylne fargen, men han tør ikke å røre henne mer, redd for å gjøre ytterligere skade. Helvete!
Slik opplever han ulykken når han skriver ned hva som skjedde. Helst vil han fortrenge det vanskeligste av alt. Det eneste som aldri, aldri skulle skje. Jostein H. Sandsmark bruker ord som en tidligere misjonær og en forlagsredaktør i et kristent forlag vanligvis ikke vil ta i bruk. Han er rett og slett forbannet på Gud. Føler at han kan tillate seg det. At det får han faen bare tåle.
Da naboen ringte og varslet om ulykken, hadde Jostein og kona kastet seg i bilen til ulykkesstedet. «Påkjørsel. To hestejenter,» var mer enn nok til å få pulsen opp og tankene til å spinne. Framme på stedet ser de en varebil med inntrykt front. En velkjent ponnivogn skjev og skadd. Ei jente ligger utenfor veien. Den andre på asfalten. Ponnien står rolig ved den første, som om den passer på henne. Ved første øyekast ser ikke Jostein helt hvem som er Sara, og hvem som er Tiril. Inntrykkene er for mange.
Blikket flakker blant alle tingene – han forbanner alle sammen – biler, hjertestartere, glasskår, klær, tepper, bårer, ponnivogn, pustemaskiner, nakkestøtter – han griper seg selv i å liste dem opp. Fordømte egoister disse tingene – ligger her uten å bry seg om å hjelpe.
Han går bort til ponnivognen og stryker på den. En rullende relikvie? Hånden glir over kaldt metall og glatt treverk. Vognen er forunderlig hel. Han hikster, tom for luft, tørr for tårer.
Veistrekningen var åpen og skulle bare være en transportetappe, noen få hundre meter, mellom to trygge grusveier. Lyset var bra, sikten var god. For en sjåfør burde det være mulig å se ponnivognen på lang avstand. «Et mysterium», skriver avisene om ulykken.
Sjåføren
En mann med et ullteppe om skuldrene. Sjåføren. Jostein reiser seg, går bort til ham og sier: – Ingen er sinte på deg.
Sjokket i ham snakker. Seinere skal han bruke andre ord. Han ønsker ikke sjåføren noe vondt, for han må ha det vondt nok som det er. Men sjåføren er en idiot. En idiot som har kjørt på to unger. Faens idiot.
Under rettssaken sa sjåføren at han ikke kunne huske noe fra ulykken. Ingen vitner forklarte at de så selve sammenstøtet, men et vitne forklarte at han så varebilen og sulkyen med de to hestejentene like før og hørte bilen bremse altfor seint.
I Nedre Romerike tingrett ble sjåføren dømt til fem måneders ubetinget fengsel for uaktsomt drap. Han mistet også retten til å kjøre bil i fire år. I tillegg måtte han betale 125.000 kroner i oppreisning til hvert av jentenes foreldrepar.
Turen til Ullevål
Ambulansehelikopteret har snudd på grunn av ising. Et Sea King skal være på vei. Men det lave skydekket gjør det vanskelig å finne ulykkesstedet.
I bilen på vei til Ullevål sykehus har han mest lyst til å skyve opp bildøren, kaste seg ut på E6 og bli overkjørt. For det fortjener den faens Jostein, han som ikke passet godt nok på den 13 år gamle datteren sin.
I baksetet på bilen fikler han febrilsk med telefonen, taster meldinger i rasende fart – skriver utenkelige ord – blar kjapt gjennom adresselisten, velger ut de nærmeste vennene og sender dem meldingene som ingen pappa skulle behøve å forfatte: «Sara alvorlig skadd i trafikkulykke. Be!»
På sykehuset
Murveggen i venterommet får unngjelde. Knyttneven treffer den, hardt, det svir i hånden, men han slår igjen. En sykepleier er sendt til venterommet uten egentlig å ha noe å si. Hun kan ikke fortelle noe om verken Sara eller Tiril.
– Vi får bare vente og se. Legene holder på.
– Når får vi vite noe, spør Jostein.
– Jeg vet ikke, sier sykepleieren og ser bort.
– Men det er masse leger som jobber så fort de kan.
Venting.
Hodeskader, sier legen.
Tilstanden er svært alvorlig, livstruende.
Ordene treffer Jostein i magen.
Det er ikke lenger bare frykten som sier at det er livstruende – nå blir det sagt av en som er profesjonelt bekymret.
Nå kan dere gå inn til henne, får vi høre på akuttovervåkingen i andre etasje.
– Vi skal være forsiktige, sier Jostein.
– Åh, dere må gjerne ta på henne, svarer pleieren.
En tanke slår ned i hodet. Sara kan ikke skades mer. Det er over. Han vil egentlig til et annet sted, men det stedet finnes ikke. Når din egen datter ligger for døden, finnes det ingen tilfluktsrom.
Sara er undersøkt igjen. Grundig. Legene kommer til venterommet og orienterer om tilstanden. Storesøsteren sitter sammenkrøpet i en stol, mora alene i sofaen, og Jostein står helt bakerst, i hjørnet lengst unna legene og de andre, som om det skulle hjelpe å holde avstand.
Den ene legen snakker lavmælt. Med stort alvor. Veloverveid. Hvert ord synes å smerte også for ham. Han forteller at kollisjonen var så voldsom at hjernen har hovnet kraftig opp. Dermed er det ikke plass til den i hodeskallen, og slik kveles hjernen stykke for stykke.
– Hvis ikke trykket i hjernen hennes går ned igjen, er den i ferd med å dø.
På Ullevål setter Jostein seg ned på sengekanten. Huden hennes er fortsatt solbrun etter juleferien i Kenya, og de mørke ringene under øynene er borte etter en avslappende ferie. Jostein merker at han sitter litt vondt, men det er en bagatell – en drittbagatell. Han lar hånden gli varsomt over hodet, som om han kunne skade henne enda mer.
– Jeg elsker deg, hvisker han.
Han tenker ikke klart, men kroppen vil ut av sykehuset for å slippe å møte døden. Så han går alene ut i kulden.
– Jeg husker at jeg skrek mot himmelen. Jeg sa til Gud: Du skal få én eneste sjanse til; nå berger du Sara og Tiril. Noen få timer senere døde de. Da var jeg i fullt opprør.
Helt fra han var liten, hadde han vært redd for Gud, redd for å havne i helvete. Men nå, da datteren var død, kunne han ikke forestille seg noe verre. I strid med barnelærdommen ble sinnet rettet mot Gud.
Natten og morgenen 12. Januar 2014 er det desidert verste han har opplevd. Prosessen er i gang. Nervebanene legges øde, øynene er døde, og de følsomme fingrene er blitt lammede følehorn. Lukt og smak, hørsel og tanker forsvant allerede i sammenstøtet, og snart vil det vel være over.
Beskjeden har kommet: Venninnen Tiril er allerede død.
En lege kommer inn for å sjekke Sara. Hun løfter på ett og ett øyenlokk og lyser inn i de brune, brustne øynene som har fanget inn så mange minnerike øyeblikk.
Sykehuspresten har funnet fram sangteksten «Til trøst» av Hilde Dagfinrud Valen:
Teksten handler om sårbarhet og smerte. Om å miste det vi ikke makter å miste og om det fineste vi visste, ikke varte.
For Sara er det snart slutt.
– Trykket i hjernen hennes har ikke gått ned, sier nevrokirurgen.
– I løpet av natten har all hjerneaktivitet tatt slutt.
– Nå er det bare respiratorene som holder henne i live.
– Så dere må bestemme når den skal skrus av – ta den tiden dere trenger.
– Det er bare skallet igjen av Sara, sier storesøsteren.
Jostein går nølende ut i gangen og fanger oppmerksomheten til legene og sykehuspresten for å gi signalet som foreldre skal slippe å gi.
Familien er samlet rundt sengen. Klokken er 10. Legen slår av respiratoren. Pusten dør. Hjertet slår videre. Pulsen avtar. Det skal ikke bli flere pappakvelder med høytlesing, kakao og kokt egg i lompe, en matarv fra oldemor på Sandsmark i Flekkefjord. Torsdagene der pappa og Sara var hjemme, mens mora var på korøvelse.
Klokken er 10.16. Ni hundre og seksti sekunder etter at respiratoren ble slått av, stanser også hjertet. Sara ligger helt stille. Uten pust. Uten hjerteslag. Uten noe tegn på liv.
Sara ble bare 13 år, én måned, tretten dager, tjuetre timer og trettini minutter gammel. Det er Jostein selv som har regnet det ut – et ungt liv som ble altfor kort.
Etter ulykken går han til krisepsykiater i Lillestrøm. Han kan ikke kjøre selv, for gråten pleier å ta ham underveis. Når man er blindet av tårer, er det trafikkfarlig å kjøre.
– Husk å puste, Jostein, sier krisepsykiateren.
Begravelsen
Alt det praktiske rundt begravelsen må ordnes. Hvilken dag skal den være? Hvordan skal den være? Hvordan skal dødsannonsen være? Hvilken kiste skal de velge? En kiste til sin egen datter.
En fintfølende mann fra forsikringsselskapet ringer. Bilen er forsikret hos dem, så de dekker alle utgifter til begravelse, minnesamvær og gravstein. Jostein har mest lyst til å fnyse, men klarer å få ut et takk. Selskapet vil også betale ut barneforsikringen. Erstatningsbeløpet er 82.122 kroner.
– Bjørkelangen kirke kan bli for liten, sier presten. Han foreslår å ha seremonien i Løken kirke og så frakte båren til et nytt område på kirkegården på Bjørkelangen, et område der Sara tidligere hadde vært med på å plante bjørketrær.
– Sara planla å kjøre med hest og vogn til kirken når hun en gang skulle gifte seg, sier Jostein stille.
– Kan kisten hennes nå kjøres med hest og vogn det siste stykket til kirkegården?
– Ja, svarer presten.
Jostein må også handle nye klær til en anledning han ville ha gjort alt for å slippe. Klærne skal handles på Lillestrøm og kan ikke bli svarte nok. Svart slips og svart dress. Storebroren har kommet fra Trondheim og kjøper også dress og slips. Svart det også. Alt er mørkt. Mørkt ute. Mørkt inne. Mørkt i sinnet.
15. januar drar han sammen med begravelsesbyrået til Rettsmedisinsk institutt i Oslo for å hente datteren hjem. Det siste stykket fra Bjørkelangen skole forbi huset og ulykkesstedet og frem til gravkapellet ved Løken kirke gjør inntrykk på en sorgtynget far. Folk har tent lys langs veien og lagt granbar i oppkjørslene – et tradisjonelt uttrykk for sorg og respekt på disse kanter.
I dagene før begravelsen støter han på gode venner. Hjelpeløse mennesker sier mye rart, det får han oppleve om og om igjen.
– Gud trengte Sara, sier en i beste mening.
– Vår Herre tar de beste først, prøver en annen å trøste.
– Gud tar først dem han elsker mest, sier en tredje.
– Gud behøvde Sara til noe han ikke klarte å gjøre selv, er en av de mer originale versjonene, sagt i beste mening, det også.
Men Jostein nekter å tro at Gud er så selvopptatt at han tenker mer på seg selv enn de etterlatte. Han kan ikke fatte at Sara skulle dø for Guds skyld fordi hun var så elskelig. Hva slags sykt motiv ville ikke det være? En slik Gud vil han ikke tro på.
Tirsdag 21. januar. Begravelsen skal begynne kl. 13, men Jostein ankommer Løken kirke tre-fire timer før. Mengder av mennesker møter opp. Midt i smerten gjør det godt: såpass forfengelig må han innrømme at han er, for alternativet, at få hadde møtt opp, ville vært langt tyngre å bære.
– Vi vil bruke våre fattige ord og tale høyt, om den fortvilelsen som Saras død gir, men også om den rikdommen hennes liv ga, sier presten.
– Vi skjønner ikke hvorfor dette skulle skje, men vi hviler i den samme tro som Sara var så tydelig på. Vi tror ikke at det var Gud som tok henne bort, vi tror at han tok henne imot. Ja, vi tviholder på at når dette ubegripelige skjedde, var Gud der og tok henne trygt hjem.
Ved ungdomsskolen på Bjørkelangen laster de kisten over til hestevogn. Det var ikke slik hun skulle komme med hest til kirken. Det skulle være starten på et ekteskap, i stedet må foreldrene si farvel til sin egen datter, og to søsken må se at minstejenta i familien senkes ned i graven.
«Den forstandige ungen som tidlig overrasket mange med sine kloke ord og holdninger», sa presten i begravelsen.
På minnestunden serveres det både gryterett, afrikansk samosaer, kaker og luftige kringler, men selv den mest krydrete maten smaker papp og vokser i munnen på Jostein. Halsen er for trang, og magen er overhodet ikke interessert i påfyll.
Sorgens rom
Nå i januar var det sju år siden Sara ble drept. Statistikken viser at mange par som opplever en tragisk og alvorlig ulykke som det å miste et barn, ender med å gå fra hverandre. Det skjedde også for Jostein H. Sandsmark og kona. Tidligere sto H-en for etternavnet til kona. Nå står den for Håp.
Etter ulykken følte Jostein at det ble meningsløst å sitte på et kontor som forlagsredaktør. Nå jobber han i stedet på en barnevernsinstitusjon.
– Jeg opplever at jeg gjør noe meningsfylt og har fine dager på jobben.
For halvannet år siden ble Jostein bestefar, og til våren kommer det et nytt barnebarn.
– Jeg savner Sara og synes det er vanskelig at hun aldri vil bli mer enn 13 år, men jeg håper at jeg kan gjøre en del av de tingene jeg gjorde med Sara sammen med barnebarna, sier han til Aftenbladet i dag.
Han drømmer fortsatt om Sara, men det er stort sett gode drømmer. Innimellom kan han likevel bli utslått av sorgen.
– Når man er i sorgens rom, føler man at tiden står stille, og at man aldri kommer seg videre. Derfor kan jeg ikke være i sorgens rom hele tiden. I hverdagsrommet går livet framover, og det finnes både håp og lys.
Livet kan til og med være godt.
– Min måte å komme videre på var å ta et dypdykk i det som skjedde ved å skrive bok, holde foredrag og gå til psykiater. Ved å skrive og snakke så mye om det som skjedde, har jeg snakket meg tom. Nå har jeg fått hendelsen mer på avstand, og jeg går ikke inn med alle følelsene mine når jeg snakker om det som skjedde. For meg var det rett å gjøre det på denne måten, men folk er forskjellige, og jeg har respekt for at andre reagerer annerledes.
Tidligere i livet har han prøvd å stenge av det som er vanskelig, men da har de negative følelsene alltid kommet tilbake.
– Først og fremst har det gjort vondt å miste Sara. Samtidig har jeg fått restartet en del ting i livet mitt. Før var jeg er slave av følelsene mine, men jeg gjør ingen noen tjeneste med å grave meg ned i det vonde.
Nå velger han å gjøre gode ting og handlinger på tross av de negative følelsene han kan ha, og det gir mer positive følelser og tanker. Dermed blir det en positiv sirkel som begynner med handling, i stedet for en negativ sirkel som begynner med følelsene.
– For noen kan det kanskje høres litt teoretisk ut, men for meg gjør det en stor forskjell i hverdagen.
Han er også blitt flinkere til å unne seg selv gode opplevelser med god samvittighet i stedet for å føle at han ikke fortjener det.
– I tenårene husker jeg en gang jeg ikke ville spise julemiddag fordi jeg syntes så synd på alle de sultne i verden. Men nå har jeg innsett at jeg har slitt nok med dårlig samvittighet, og jeg hjelper ingen andre med å plage meg selv.
Himmelen
Møtet med døden fikk Jostein til å tvile på troen, og etter en langt liv i frykt for Gud, opplever han det som befriende å tenke på livet, døden og evigheten uten å ha fasiten.
Han utelukker fortsatt ikke at Gud finnes, men er ikke sikker på om det er en gud han vil ha noe med å gjøre, og han ønsker seg ikke tilbake til den troen han hadde. Samtidig vil han heller ikke kalle seg for ateist.
– Mitt forhold til Gud har vært stormfullt og var også krevende før ulykken. Nå nyter jeg å ha et mer avslappet forhold til Gud. Jeg håper at det finnes noe godt et sted, og jeg kan fint gå i kirken for å tenne to lys for de to jentene. Hvis det finnes en himmel, tenker jeg at Gud tar seg av jentene, og hvis det ikke finnes noen himmel, så gjør det ikke det. Jeg klarer ikke å engasjere meg så veldig i den debatten.
Få dager etter påkjørselen er vi tilbake til stallen der faren så Sara våken for siste gang. Ordene kommer fra en fire år gammel stallvenn.
«Klart Sara er i himmelen; jeg så jo at helikopteret kom og hentet henne».
Skriftlige kilder: Boken «Pass på liten og på stor» av Jostein H. Sandsmark. «Trosoppgjør: Jostein Sandsmark», publisert i nettmagasinet Fri Tanke.