KRISTIANSAND: — Bak rattet satt som regel du, som en lokal Postman Pat, når små og store vinket til deg på strekningen Kristiansand - Vennesla?
17 meter buss
— Du kan så si. Jeg møtte mange trivelige folk, både langs veien og i bussen. Men leddbussen var, med sine 17 meter, sju meter lenger enn huset vårt. Den var ingen spøk på glattisen..
— En dame sa en gang at hun helst ville kjøre med Torkild, i alle fall hvis det var glatt. Hvor lenge holdt du på?- Til 1990, da jeg fikk en hjerteinfarkt. Da hadde jeg holdt på helt siden jeg kjørte varerute sammen med min, Olaf Fritjof, fra 1940. Den gang kjørte vi alt fra tomme likkister og fulle melkespann til kornballer og magasinkomfyrer, med bil som gikk på vedgass. På Strai Trevarefabrikk hang flagg på stolpen da noe skulle hentes. Fra 1952 samkjørte vi med Venneslaruta og etablerte Torridalens Bilruter. I 1986 gikk selskapet inn i Bussen Trafikkselskap.
Fant kona på bussen
— Du husker godt til å være 90 år?
— Det er så. Det verste med å bli gammel er at mange kjente faller bort.
— Fant du hun som skulle bli kona di på bussen?
— Ja. Jorunn Mollestad fra Birkenes hadde fått lærerjobb i Vennesla. Vi fant tonen og hun fant setet helt framme. Bryllupsreisen gikk i fellesskap med Ynglingeforeningens Musikkorps, som jeg likevel skulle kjøre på tur til Nederland og Tyskland. Det var i 1966. Jeg var 43 år og godt voksen, hun ti år yngre.
— Alle passasjerene på nattbussen til Vennesla var vel ikke like hyggelige?
— Det hendte jeg måtte stoppe og gå i mellom når det gikk på nevene løs. Men jeg var aldri ordentlig redd.
Jobber fortsatt
— Kjører du fortsatt bil?
— Ja da. I flere år kjørte jeg bakervarer for Knut Moseid. Jeg sanset meg da jeg fylte 80 og ba bakeren si ja dersom han fant en grei og yngre sjåfør. Nå er jeg i bakeriet to dager i uka for å klargjøre potetkaker og hardangerlefser.
— Det sies at du ofte er på bedehuset også?
— Stemmer det. Sammen med den pensjonerte politimannen Ragnar Ringvoll pleier jeg å dele ut nattverd. Troen har vært en følgesvenn hele livet.