— Jeg hadde tenkt å si nei til omtale i avisen. Men skal det skrives noe, må det i alle fall være morsomt. Å fylle år er ikke det minste morsomt lenger, sier Åse Kim Knudsen.Globetrotteren, eventyreren, sambadronningen, fargeklatten. Livskunstneren - kanskje? Rart å konstatere at hun har status som pensjonist, hun som fortsatt kjører livets landevei på lave gir og høye turtall.Hun insisterer på å bli avbildet i sin Lada Cabriolet, -97-modell. Den eneste i sitt slag i Norge - akkurat som eieren.- Med gorillaen i passasjersetet.- Har du fått kjæreste?- Nei da, det er en sånn lekegorilla og vi er bare gode venner. La gjerne folk tro jeg er blitt helt gal. Kanskje har de litt rett. Og så vil jeg ha på meg den nye minkgenseren. Det er derfor jeg leier ut hytta denne uka, for å kunne betale den genseren.Selvfølgelig måtte hun kjøre cabriolet. Kim liker luft i luka. Vind i håret. Du finner ikke noe mindre A4 enn henne. Ikke noe mer bereist heller. Knapt noen i Kristiansand eller Norge har vært så mye på farten som henne.Hun har for lengst gått surr i tellinga, men antar at hun har besøkt, bebodd og utforsket et 70-talls land. Og da mener jeg besøkt, bebodd og utforsket. Pakketurister kan bare pakke sammen, sånt teller ikke.Kims reiser handler om mer enn å reise. De handler om ikke å reise, men å stanse. Ta seg tid, slå seg til ro, lære, oppleve - hos indianerstammer, landsbyboere, beduiner eller jungelfolk. Gjerne hos dem som aldri før har sett en hvit mann, og langt mindre kvinne. Derfor varer reisene lenge, gjerne et år eller to. Som oftest var det bare henne og ryggsekken, unntaksvis slo hun seg sammen med tilfeldig forbipasserende på etapper underveis. Der de ga opp, fortsatte Kim.Den første, store turen gikk til Afrika i 1964. Med folkevogn gjennom Sahara og elvebåt på Nilen - i uker og måneder. Opplevelsene ga mersmak.Et mellomspill i Kristiansand var nødvendig. For å tjene nye reisekroner. Egentlig liker hun ikke å jobbe, det har bare vært en nødvendighet. Hun har arbeidet som korrekturleser i Fædrelandsvennen, som konsulent i reisebyrå her hjemme, i ti år som restaurantkasserer i San Francisco og som kosmetikkdame i Paris.Halvannet år varte den store Asia-turen hennes. Til fots, med tog, buss, båt og ved hjelp av tommelen. Hun endte i Japan og inntrykkene resulterte i bok.- Det hadde neppe vært mulig i dag. Ikke å haike gjennom Brasil heller, slik jeg gjorde. Alt er blitt farligere, råere, hardere. Jeg var heldig som levde i min tid, sier Kim.Helt ufarlig var det likevel ikke. Hun ble robbet i Ecuador. Slapp fra det med skrekken, men notater og bilder fra halvannet år i Mellom- og Sør-Amerika forsvant. Hun gravde diamanter sammen med tre hundre karer i Sierra Leone, hun forserte Amazonas, krysset sumpområder i Panama og kjørt buss fra Ecuador til Mexico, turen tar fjorten døgn.Åse Kim Knudsen heter ikke Kim. Det vil si, det gjør hun nå - navnet er godkjent og står i passet. Det var umulig for en globetrotter å hete Åse, hun ble så lei av å forklare det særnorske alfabetet. Kim derfor, for enkelthets skyld.- Reiser pensjonisten Kim fortsatt?- Ja, men ikke lenger på de lange turene. Jeg drømmer om dem, men måtte nok hatt med meg et menneske nå. Og dessuten ha vunnet i lotto først. Pensjonen rekker ikke til slike utskeielser.- Mål du aldri nådde?- Ja, men jeg teller ikke de tapte slag. Jeg har hatt en idé om Tunisia og Libya, nå som Ghadaffi er blitt så snill. Men det er jo ikke sikkert at folk på landsbygda i Libya vet om at han er blitt så snill, da. Skulle jeg reise igjen, måtte det bli et sted jeg har vært før. India var enormt interessant, Afrika også - jeg skulle gjerne gått dypere inn i den materien.- Hva lærte reisene deg?- Det meste av hva jeg har lært. Blant mye annet, at vi har større grunn til takknemlighet enn syting, vi som bor i et av verdens rikeste land. Dessuten irriterer det meg at vi ikke tar bedre vare på innvandrerne. Gi familien en pøs maling i stedet for en ferdig oppusset leilighet, det gir dem både sysselsetting og selvtillit.Sier Kim på så kav sørlandsk at en ikke skulle tro hun hadde vært sør for Flekkerøy.- Hvor mange språk behersker du?- Ikke så mange. Men når du reiser så langt og lenge som meg, plukker du opp litt underveis. Spansk i Sør-Amerika. Når du kommer til Brasil gjør du en vri, og plutselig snakker du portugisisk. Om noen uker skal jeg til Italia - et deilig land - og så vrir jeg litt på spansken igjen. En språklærer ville sikkert dødd av fortvilelse, men jeg har aldri hatt problemer meg å gjøre meg forstått.Hun ble medlem av den meget eksklusive «The explorer's Club som første norske kvinne, i selskap med Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Helge Ingstad og Thor Heyerdahl.- Jeg var med på 100 årsfeiringen for ikke lenge siden. Sammen med masse fintfolk som har utrettet store ting, det har jo ikke jeg.Det er en sannhet med modifikasjoner. Hun maktet i alle fall å lage karneval i Kristiansand på tidlig åttitall. Kim ble sambadronningen av Kristiansand, med bare jenter i hoffet - gutteklubben Grei gryntet i kulissene. Kristiansamba var fargerikt og festlig foretak som dessverre gikk bort i ung alder. Løyene ble kanskje i fuktigste laget tross oppholdsvær - uten at det her skal mer enn forsiktig antydes at dødsårsaken kan ha vært skrumplever. Såvidt vites ble det ikke foretatt obduksjon.Åse Kim Knudsen har alltid vært trofast mot sin barndoms by. Rent bortsett fra at hun har sitt hjem nummer to på Drengeholmen i Ny-Hellesund i Søgne. Hytta het «Kimboto», nå er det blitt fire bygninger på holmen og navnet endret til «Kimboto by».Der bor hun store deler av året, jul og nyttår inkludert. Mutt aleine - særlig om vinteren - og det passer en ensom ulvinne.Men hun følger med. Ser daglig på CNN, og gleder seg over at kanalen er mer kritisk til Bush enn den var tidligere. Hun er like opptatt av Washington som Øvre Torv («de burde rydde plass til torvhandlerne inne i gamle brannstasjonen om vinteren - alle byer med respekt for seg selv har en markedshall»).- Ja, jeg stortrives. «Kimboto» er mitt sted på jord, enda bedre enn India, sier Åse Kim Knudsen.- Pensjonisttilværelsen?- Jeg har vendt meg til den, og det er vel ikke så verst. Andre pensjonister har det så travelt. Ikke jeg. Jeg får ting unna, og så tar jeg det med ro.- Nyter ditt otium?- De sier det, vennene, men jeg er ikke sikker på at det er riktig. Jeg skulle gjerne vært brukt til noe fornuftig innimellom. Akkurat nå kunne jeg faktisk ønsket meg en rolle i Kirkens Nødhjelp og gjort en innsats for de arme menneskene i Darfur-provinsen.Men det blir nok Ny-Hellesund og ikke Sudan, nå som leietakerne flytforlater «Kimboto by».Det er der hun skal feires neste helg. Søndag 22. august runder hun sytti år.- Det er lite å feire, og det heter ikke bursdagsselskap. Det heter slutt-på-sommeren-fest og da blir det nok morsomt.Sier fyrverkeriet Kim.Gjestene kan spare seg rakettene.