Knut Olsen, programleder NRK:— Jeg skriver ned navn på folk jeg har i studio med store bokstaver, uansett hvor kjente de er. Navnet til for eksempel Gro Harlem Brundtland kan godt «forsvinne» for meg under direktesending! Pinligst av alt er det å skulle presentere et menneske alle vet hvem er, og så ikke huske det. Absolutt dårligst tenkelige start på en sending.Før sendestart pugger jeg alle navn, men når det er som mest hektisk, kan det skje at navn forsvinner for meg, selv om det heldigvis er sjelden jeg bommer. Etter hvert program bruker jeg «sletteknappen» og stryker vekk ting fra hodet. Derfor er jeg ofte helt blank dagen etter en opphetet debatt. Det blir selvfølgelig litt pinlig hvis jeg møter noen som nettopp har vært gjest i studio og har glemt hva de heter.Siv Jensen, nestleder i Fremskrittspartiet:- Så lenge jeg kan huske har jeg vært flinkere til å huske tall og ansikter enn navn! Situasjonene jeg oftest har problemer i, oppstår gjerne med folk jeg kjenner godt. Kan sitte i finanskomiteen og vite inderlig vel hva folk heter, men plutselig glemme det. I mer pressede debatter har jeg oppdaget at ord og navn plutselig blir borte. Min erfaring er at det gjelder å ikke bli stresset, for jeg kommer jo på hva jeg skal si. Har også opplevd å skulle si et ord, men sagt et helt annet. Men da begynner jeg bare å le. Alle gjør feil. Siri-Lill Mannes, nyhetsanker TV2:- Jeg er ikke særlig flink til å huske navn og kjenner meg godt igjen i at det er lettere å huske ansikter. Hos oss i TV2 er det veldig stor rotasjon og mange fjes. Heldigvis har jeg aldri gjort noen store flauser og glemt hva jeg skal si på direktesending. For å huske navn, prøver jeg å koble navnet med andre bilder eller andre mennesker med samme navn som jeg kjenner godt. Ellers har jeg ingen andre lure teknikker.Einar Gelius, sogneprest i Vålerengen kirke:- Må innrømme at jeg er veldig dårlig til å huske navn, men jeg er god på ansikter. Jeg møter utrolig mange mennesker og har ofte tre vielser etter hverandre. Da gjelder det å spørre rette navn. En gang jeg var vikar et sted, hadde jeg hatt samtale med brudeparet på forhånd, men da jeg kom til kirken ante jeg ikke hva de het. Hadde rett og slett glemt det. Måtte sende kirketjenere ut i kirken og spørre hva brudeparet het da bruden var på vei inn døren. Det holdt i siste sekund! Jeg har også opplevd å skulle hilse på noen jeg kjenner godt, uten å huske navnene, og det er utrolig flaut. Men skulle jeg huske navn på alle jeg møter, måtte jeg øve godt. Når jeg har fem-seks barnedåper hver søndag, er det også viktig å holde orden. Men det er enklere ved dåp, fordi jeg da spør hva barnet heter!Aftenposten/Fædrelandsvennen