Det er ikke bare i Norge det feires frigjøringsdag den 17. mai. Også i USA har denne dagen en spesiell klang, spesielt blant svarte amerikanere. Og særlig i år. For femti år siden, mandag den 17. mai 1954, signerte ni høyesterettsdommere i Washington den epokegjørende dommen som opphevet raseskillet i landets offentlige skoler. Samtidig utløste den et skred av borgerrettsaktivisme som i løpet av ti år gjorde slutt på all lovfestet rasesegregering. Denne dagen er med andre ord en nøkkeldag i en av det forrige århundrets dypeste sosiale revolusjoner. Hvor dyp er det vanskelig å fatte i dag, to tre generasjoner senere. Sørstatene hadde alltid vært annerledeslandet. President Roosevelt kalte det nasjonens problembarn: fattig, før-moderne, halvføydalt. Selv om en gryende industrialisering kunne merkes i byer som Atlanta, var hele regionen på mange måter et gammeldags agrarsamfunn og et fundamentalistisk bibelbelte. Vitsene florerte om sørstatenes kulturelle ørken på tross av en frodig folkekultur med muntlige fortellertradisjoner, bluegrassmusikk og bluesen langs Mississippi-elva. Mange hvite levde på historiske myter, popularisert i romanen og filmsuksessen «Tatt av vinden». Men først og sist var sørstatene et segregert samfunn, beskyttet av en høyesterettsdom fra før hundreårsskiftet som forankret raseskillet i grunnloven. Slik hadde historie, lov og sedvane skapt et apartheid-system som gjennomsyret sørstatssamfunnet fra vugge til grav, like inn i likhusene og på kirkegårdene. I rettssalene sverget vitner på rasesegregerte bibler. En spesiell angst knyttet seg til å la hvite barn sitte på samme skolebenk som svarte — det første skritt, fryktet hvite, på vegen mot inngifte og raseblanding. Der skillet ikke var synliggjort ved skilting «For Colored, For White» gikk det usynlige, men dype tabugrenser i all sosial omgang mellom rasene. Å utfordre dette kastevesenet var å utløse skremsler, korsbrenning og lynsjing. Da raseskillet endelig falt, var det som et resultat av mange sammenfallende krefter. Raseideologienes legitimitet stod ribbet etter krigen. Sørstatene praktiserer det Hitler preket, kommenterte en høyesterettsdommer, selv fra Alabama, året etter frigjøringen. USAs segregerte tropper hadde dramatisert selvmotsigelsen i nasjonens demokratiske retorikk. Dette vanskeliggjorde nå landets rolle som leder for den frie verden. Samtidig skjøt den økonomiske moderniseringen av sørstatene kraftig fart. Og ikke mindre viktig: Roosevelts omfattende kriseprogrammer i depresjonsårene hadde skapt en nytt klima for føderal statsaktivisme. Men først og fremst ble raseskillet utfordret av de svarte selv. Allerede før krigen hadde den største borgerrettsorganisasjonen, NAACP, begynt å planlegge strategien. Ettersom presidenten og kongressen hadde vist liten vilje til å ta et oppgjør med raseskillet, satset aktivistene på rettsapparatet. Bevisst valgte de utdanningssektoren som arena, vel vitende om at i denne nasjonen av mange kulturer og raser hadde den offentlige skolen spesiell symbolverdi som demokratisk smeltedigel. Under ledelse av en ung advokat, Thurgood Marshall, begynte et team av skarpskodde jurister ved det svarte Howard universitetet i Washington systematisk å utfordre raseskillet i skolene gjennom domstolene. I 1953-54 var tiden moden til å angripe selve segregasjonsprinsippet. Systematisk underbygde Marshall sin sak ved hjelp av moderne forskning for å dokumentere rasismens skadevirkninger, ikke minst var svensken Gunnar Myrdals store studie av sørstatssamfunnet fra krigsårene en viktig kilde. En annen var psykologen Kenneth Clarkes forskning om raseskillets virkninger på barn. Den andre delen av dramaet utfoldet seg innenfor veggene til den ærverdige høyesterettsbygningen i Washington. Retten stod foran historiske avgjørelser i en rekke saker om raseskillet i offentlige skoler. Men med en svak høyesterettsjustitiarius og flere dommere med sørstatsbakgrunn var den delt. Noen få måneder før rettsbehandlingen begynte, døde justitiarius (det eneste bevis jeg har sett på guds eksistens, kommenterte en av hans mer liberale kolleger). Hans etterfølger var Earl Warren, utnevnt av president Eisenhower, som i ettertidens lys kalte utnevnelsen en helvetes bommert. Warren var republikaner, men med dype liberale sympatier. Bestefaren, haugianeren Halvor Varran, hadde utvandret med familien fra Stavanger til Midtvesten der han ble Harry Warren og livnærte seg som farmer og snekker. I Minneapolis giftet faren, også født i Stavanger, seg med en svensk immigrant. Sammen drog de vestover til California, der Earl ble født inn i en pietistisk familie - en arv han tok med seg inn i sin karriere som delstatens guvernør gjennom mange år og til slutt som USAs høyesterettsjustitiarius. Warren klarte det kunststykke å samle alle rettens medlemmer bak avgjørelsen som opphevet raseskillet i offentlige skoler og definerte selve segregasjonsprinsippet som grunnlovsstridig. Hvordan gikk det så med drømmen om en fargeblind skole?I årene som fulgte ble hundrevis av skoler integrert i all stillhet. Andre steder skjedde integreringen under tvang og intens, ofte voldelig motstand. Ofte ble alt som før. En vittig tunge bemerket en gang at med integreringsprosessen gikk det like raskt som en snegl sterkt plaget av leddgikt.I dag tyder mye på at amerikanske skoler i praksis resegregeres. Og ikke bare i distrikter der konservative hvite republikanere dominerer skolestyrene. Også blant svarte har holdningene endret seg. Mange føler at integreringen alltid har vært på de hvites premiss. De har betalt for mye for noe de aldri fikk. Og de har mistet sine illusjoner om at hvite skoler nødvendigvis er bedre. I dagens sørstater går det en nostalgibølge blant svarte som ser tilbake til den utdanning barna fikk i de gamle, segregerte skolene med tette fellesskap, stolthet og rasesolidaritet. Drømmen om den fargeblinde skolen viste seg på mange måter å være nettopp det, en drøm. Og likevel, knapt noen ønsker seg tilbake til det som var. Med denne dommen hadde borgerrettsbevegelsen fått statsmakten og massemedia på sin side. Kongress, president og domstoler fulgte opp. Fjernsynsmediet fikk sin første store rolle som politisk aktør. Slik ble dommen en katalysator i en frigjøringsprosess vi bare har sett begynnelsen på. Og kanskje kan vi i dette landet ikke helt uten grunn hevde at den demokratiske arven fra norsk lekmannsbevegelse var til stede under fødselen da USAs høyeste domstol skrev rettshistorie 17. mai-dagen for femti år siden, et av amerikansk demokratis stolteste øyeblikk.