MARNARDAL: — Jeg har lagt opp til at dette blir mitt siste løp. Nå må jeg være glad om jeg bare kan komme meg rundt løypa, sier Roald Sløgedal (73).Når han i dag løper Kjempesprekken, er det for 25. gang. Bare fire andre har vært like trofaste mot det harde løpet, og Sløgedal er den eldste av dem. Da startskuddet gikk for første gang i 1980, var det også han som kom først i mål. - Det er alltid gøy å vinne, men det er ikke det Kjempesprekken går ut på. Løpet har vært bra for miljøet i Marnardal. Mange folk har holdt seg i form på grunn av det. Man får noe å trene mot. Det er det viktigste, sier Sløgedal. Initiativtaker til det melkesyreframbringende løpet er Helge Wigemyr. Han tok ideen med seg hjem fra Oslo, hvor han studerte og trente med studentenes idrettslag. - Vi hadde et lignende løp, og det var så moro at jeg fant ut at vi måtte prøve det samme her hjemme. Vi var en gjeng fra bygda som trente sammen, og i tillegg fikk vi besøk av kamerater fra Oslo. Første året var vi 28 stykker. Jeg hadde aldri trodd at vi skulle holde på så lenge og bli så mange, sier Wigemyr.Men løpet er blitt svært populært. I dag stiller over hundre mennesker til start. Wigemyr må snart begynne å si nei dersom flere vil være med på moroa. - Egentlig er dette en venners venners fest, som bare har blitt større og større. Vi har ikke måttet si nei til noen ennå, men en del av vitsen med løpet er at vi også treffes til fest senere på kvelden, og huset hvor festen holdes blir i år stupfullt, sier Wigemyr.Det spesielle med Kjempesprekken er at løpet er veldig langt. I tillegg må man løpe i grupper på minst to. Dermed må de sprekeste vente på de som er litt mer trege. Gruppene velger man ikke selv, de settes sammen på forhånd. - På denne måten får du etter noen år løpt sammen med mange ulike mennesker, og du blir veldig godt kjent på en sånn tur. Vi tenker også litt taktisk når vi setter folk sammen. Dersom vi synes noen fikk det vel enkelt på gruppen sin i fjor, sørger vi for at de får det verre i år, smiler Wigemyr.