Chisinau, moldova: — Tenk at jeg skulle få oppleve noe så fantastisk, sier den 87 år gamle kvinnen som har valgt å bruke pengene hun har arvet på å bygge et dagsenter for gatebarn og andre fattige barn i Moldova.Mange barn i Moldova lever under ekstreme og uverdige forhold. De fleste av oss berøres når vi hører om barn som lider, men de færreste står faktisk opp og gjør noe aktivt. Marie Aabel er i den tidligere Sovjetrepublikken, Moldova, for første gang. Hun reiser sammen med Moldovakomitéen fra Frelsesarméen i Kristiansand. De har i flere år vært engasjert i arbeidet for å bedre forholdene for de vanskeligstilte i Europas fattigste land.Da Marie Aabel arvet penger visste hun at hun ville bruke pengene på fattige barn.- Jeg henvendte meg til Frelsesarméen og sa at jeg ønsket å bruke pengene mine på barn. Barn har alltid betydd så mye for meg. Da jeg fikk høre om arbeidet Moldovakomitéen driver tenkte jeg at dette er en fantastisk sjanse for meg til å gi noe av alt jeg har fått. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli så lykkelig. Tenk å få anledning til å hjelpe disse fantastiske barna, sier Marie som har savnet egne barn sårt. Savn etter egne barn

En legetabbe fratok henne muligheten til å få barn da hun var ung.- Det var en fryktelig beskjed for en ung pike som ønsket seg barn over alt annet. Mange mente jeg burde gå til søksmål, men det ville uansett ikke gitt meg det jeg ønsket meg aller høyest, sier hun tankefull. - Savn har vært en del av livet mitt siden jeg var ganske ung. Jeg har gjort noen feiltrinn i livet som har fått store konsekvenser for mitt og andres liv. Jeg kan ikke komme inn på detaljer om dette, men det er ikke sant at tiden leger alle sår. Selv om det er fryktelig mange år siden dette skjedde gjør det fortsatt vondt å snakke om det. Noen år av livet mitt er som visket bort fra hukommelsen min. Det er mye jeg har fortrengt, forteller Marie som er utdannet psykiatrisk sykepleier og har jobbet i flere år på psykiatrisk avdeling ved sykehuset i Kristiansand.- Egne erfaringer har vært gode å ta med seg inn i arbeidet. Jeg elsker å jobbe med mennesker, forteller hun mens hun kikker ut av bussvinduet på den moldovske landsbygda. Langs veien ser vi mennesker som sitter og selger frukt og grønnsaker. Epler, meloner og frisk salat er billig på landsbygda. Jordbruket har alltid spilt en betydelig rolle i Moldova, og moldoverne er stolte av sine gode produkter. Noen selger også vin og likører. Druer og vin har en spesiell status i Moldova. Et av problemene for Moldova er at landet mangler infrastruktur og kan derfor ikke få distribuert ut varene de dyrker. Bussjåføren spøker med at Moldova er nesten dobbelt så stort som arealet på kartet på grunn av de enorme vinkjellerne som er gravd ut under jorden. Det er ikke langt mellom hver gang vi kjørere forbi uniformerte politifolk, i hvite skjorter, sorte bukser, brede hatter og med en kølle i hånden. Bussjåføren foreteller at i Moldova er kontroll en del av hverdagen. Nytt dagsenter

— Det er så vondt å tenke på at så mange barn har det så vondt. Jeg skulle ønske at det var mer jeg kunne gjøre, men jeg har vært heldig som har fått anledning til å hjelpe noen, sier Marie.Planen med dagsenteret som skal ligge i landsbyen Ungheni, like ved grensen til Romania, er å lage et sted der barn kan komme og være på dagtid. Små barn sitter alene hjemme i boliger uten strøm hele dagen fordi foreldrene må jobbe og eldre søsken er på skolen. Det er også meningen at skolebarna skal komme på dagsenteret etter skolen og spise, leke, få vasket tøy og gjøre lekser. I samme bygg skal Frelsesarméen ha sine lokaler. Her skal forskjellige aktiviteter for barn, foreldre og andre foregå. Frelsesarméen i Moldova driver et utstrakt sosialt arbeid for mennesker som trenger mat, legehjelp eller noen å prate med. Dagsenteret skal også inneholde en kantine hvor fattige kan komme og spise et måltid varm mat. Marie fikk anledning til å besøke en kantine drevet av Frelsesarméen i Ungheni. Her kommer gatebarn hver dag og får seg et varmt måltid mat. De får også kontakt med andre barn og voksne. Etterpå får de som går på skole tilbud om hjelp til lekser. - Dette holder dem borte fra gata noen timer hver dag, forteller en av de frivillige som jobber i kantina. Elendigheten er uendelig

— Jeg er imponert over hva Moldovakomitéen har utrettet. De har ikke bare bidratt med penger og hjelp, men de har også fått venner i Moldova. Det virker som det betyr mye både for de som bor her i Moldova og for de fra Kristiansand med den personlige kontakten. Det er trygt å vite at pengene kommer trygt fram til de som trenger dem, sier den spreke 87 åringen, som på tross av sykdom reiser rundt i Moldova fra tidlig morgen til kvelden for å få sett mest mulig av landet og arbeidet som drives av hjelpeorganisasjoner. Marie Aabel og Moldovakomitéen blir vist rundt i Moldova av ekteparet Jostein og Magna Nilsen fra Norge. De er ledere for Frelsesarméen i Moldova, Ukraina og Romania.Han forteller om gråtende ordførere som kommer inn på kontoret hans og sier at arbeidet Frelsesarméen driver hindrer folk i å dø. - Elendigheten her er uendelig. Vi mangler biler for å kjøre hjelpesendingene rundt til folk. Når en ser nøden i dette landet får en lyst å bruke hver krone en har på å hjelpe, sier Jostein Nilsen som sammen med kona har valgt å leve etter moldovsk levestandard.Han forteller at et annet stort problem er at mange av foreldrene har rusproblemer. Barna kan ikke komme hjem med det nye tøyet vi gir dem. Foreldrene vil i mange tilfeller selge klærne for å få penger til å ruse seg for. En drøm er gått i oppfyllelse

Marie har fått vite at denne dagen er den viktige kontrakten for kjøp av tomt til dagsenteret undertegnet. Når hun kommer ut på tomta blir øynene hennes fylt med tårer og ansiktet sprekker opp i et stort smil. - Vi planlegger å begynne å grave ut tomta så fort som mulig. Om et år håper vi du kan komme tilbake til Moldova for å være med på åpningen av dagsenteret, sier Jostein Nilsen til en lykkelig Marie Aabel. - Jeg har ikke fått fred siden jeg for mange år siden var i India og så hvordan gatebarna hadde det. Jeg har tenkt så mye på om det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe barn som har det så vondt. Jeg har drømt om dette øyeblikket. Nå når jeg har vært her og sett hva pengene mine skal brukes til kan jeg reise hjem med en ro jeg har lengtet etter, forteller Marie Aabel.