Vennesla: Silje Aarland (24) og Kenneth Osmundsen (27) kvidde seg litt for å svare; små miljø er så gjennomsiktige. Men etter hvert som de vokste opp visste alle det: De hadde en mamma som var avhengig av narkotika. Nå er det ett år siden mamma døde, ikke av overdose, hun hadde kols, astma, lungeemfysem og hepatitt. Og en sliten kropp. Silje og Kenneth sitter på Kenneths kjøkken i Vennesla og er glad for at mamma hadde det bra da hun døde, hun var på metadon og hadde fått tilbake litt livsgnist. Det har vært så viktig for dem å tenke på nå i ettertid, og på mange måter skygger det over de vonde minnene fra barndommen. — Vi var stolt av mamma, at det gikk bra med henne, sier de to. Brutte løfter
Frem til moren kom på metadon, var mye av oppveksten preget av brutte løfter og vanskelige situasjoner. - Jeg husker jeg fikk kort fra mamma i forbindelse med jul og bursdag. De var fulle av løfter, men jeg ble like skuffet hver gang, forteller Silje, som vokste opp hos besteforeldrene på vestlandet. I 16-17 års alderen begynte hun å skrive brev til moren, ville så gjerne ha kontakt. Men svarene var overfladiske og sjeldne. Kenneth bodde hos mamma i Kristiansand helt til ungdomsskolen.- Jeg tok meg mye av lillebroren min. Fulgte og hentet ham i barnehagen hver dag, satt barnevakt da jeg bare var en liten gutt selv. Jeg husker en gang da hun kom hjem fra fest og skulle lage seg noe mat. Midt på natten våknet jeg av at leiligheten var full av røyk; hun hadde glemt å skru av platen. Jeg skrudde av platen, tok med meg lillebror og løp ut, forteller Kenneth. Han utviklet et slags hatforhold til en mor som aldri stilte opp.- Jeg ble hard og tøff og stakk av. Noen ganger var jeg borte flere dager om gangen, sammen med vennegjengen fra Grim. Rundt halvparten av vennene mine hadde nesten samme familiesituasjon som meg, så jeg synes ikke det var så rart, sier Kenneth. Skrev ned livshistorien
Etter at mamma døde i fjor, fant de to søsknene flere dagbøker i leiligheten hennes. Det meste er skrevet mens hun var på forskjellige avrusningsklinikker, de beskriver en usminket livshistorie. - Vi visste det meste fra før, men fikk også bekreftet en del ting ved å lese det. I det store og det hele slet hun med dårlig samvittighet for oss barna, men noen ganger brydde hun seg rett og slett ikke. I dagbøkene skrev også moren om livet før barna kom inn i bildet. Om en rastløs oppvekst i et tøft miljø i Haugesund. I Stavanger traff hun han som er faren til Kenneth. - Jeg vet ikke hvem han er, men jeg er født i september, så hun må ha truffet ham på et julebord eller noe, sier Kenneth. - Jeg har lurt en del på hvem som var faren min, og trodde lenge at faren til Silje var min far også. Mamma ville ikke fortelle det til meg hvem han var, men jeg tror kanskje ikke mamma visste det heller. Jeg har fått det jeg trenger av farsrollen gjennom morfar og andre.Da sønnen var åtte måneder begynte mamma på sterke, smertestillende medisiner. De flyttet til Haugesund, moren giftet seg med han som er Siljes far. - Hun stakk da jeg var ni måneder, og jeg har vokst opp hos besteforeldrene mine på Austevoll i nærheten av Stord, forteller Silje.Kenneth og moren flyttet til Kristiansand, sammen med morens nye kjæreste.- Vi sov i samme seng alle tre i en kummerlig leilighet. Jeg vet han slo henne og de ruset seg mye, men ellers husker jeg ikke så mye fra denne tiden. Lillebror
Moren traff en annen mann, Kenneth fikk en lillebror og forholdene stabiliserte seg litt. Samtidig satt Silje hos bestemor og bestefar og fikk bursdagskort med tomme løfter. - Jeg er blitt skjermet fra alt det vonde og har alltid hatt det godt der jeg har bodd. Bestemor har vært mamma for meg, og min egentlige mamma var mamma nummer to. Jeg hadde ikke noe forhold til henne utenom de biologiske båndene, sier Silje. Det ble nok en gang slutt mellom moren og kjæresten, og hun begynte å jobbe på et asylmottak. Der traff hun en mann fra Chile.- De reiste til Chile og plasserte meg hos en familie de bare såvidt kjente. Jeg var også med til Chile en gang, og husker jeg gikk og svirret for meg selv og lekte med de lokale guttene. Samtidig begynte mamma å røyke mye hasj, og ubetalte regninger begynte å tårne seg opp, forteller Kenneth. Flyttet fra mamma
Først da han begynte på ungdomsskolen i Randesund begynte folk rundt å merke at noe var feil. Kenneth kom stuptrøtt på skolen og en rådgiver begynte å lure på hva som var galt. I den perioden bodde mamma sammen med en mann som også var narkoman. - Skolen slo alarm, og jeg flyttet opp til tanta til Silje på Stolmen ved Stord. Da raknet det skikkelig for mamma, hun mistet alt hun hadde og begynte på heroin, forteller Kenneth. De to søsknene bodde for første gang i nærheten av hverandre mens mamma begynte på livet inn og ut fra avrusningsklinikker. De besøkte henne når hun var rusfri. - Hun var veldig egoistisk, snakket bare om rus. Mamma spurte aldri hvordan jeg hadde det. Da jeg var 14-15 år og virkelig trengte en mamma, var det veldig sårt, minnes Silje. Senere har de funnet ut at moren hadde en enorm skyldfølelse.- Men hun var rå nok til ikke å vise det, sier Silje. Livsgnist
I 2002 begynte moren på metadon og flyttet i leilighet i Kvadraturen. - Det begynte å gå bra. Mamma ble med i metadonprosjektet på Kirkens Bymisjon, i tillegg til at hun jobbet på kjøkkenet og med å vaske kapellet på bymisjonen. For første gang så vi livsgnist hos henne. Hun følte seg verdsatt og jeg husker hvordan hun med iver fortalte at de holdt på å pusse opp det som skulle bli lokalene til bymisjonen.Det var i perioden da de begynte å se lys for moren at det plutselig stod en prest på døra til Kenneth. Moren var død. - Det var sårt å miste henne. Hun hadde begynt å klare seg så greit, og det var deilig å føle at vi fikk tilbake mamma, sier de to søsknene. - Samtidig er det godt å tenke på at hun hadde det bra da hun døde. Minnestund ble holdt hos Kirkens Bymisjon.- De på bymisjonen tok så godt vare på oss i tiden frem mot begravelsen, det betydde veldig mye for oss. Det betydde også mye det de gjorde for mamma. Jeg tror ikke folk skjønner hvor viktig jobben de gjør er, før de står midt oppi det selv. De hjelper folk å komme tilbake til samfunnet, sier Kenneth, som har engasjert seg i Kirkens Bymisjon etter at moren døde. Har blitt sterk
Ett år etter morens død tenker de fortsatt på henne, og de tar like gjerne en tur innom bymisjonen enn å gå på graven. Det minner også om mamma. - Jeg har hatt så mye folk rundt meg hele livet at jeg ikke vet hva jeg har gått glipp av når jeg ikke har hatt mamma der. Jeg har jo følelser for henne, men det har ikke vært så ille.- Jeg er glad jeg flyttet opp til Stolmen, at jeg kom meg bort fra det tøffe miljøet i Kristiansand. Hvem vet hvor jeg ville vært nå hvis ikke. Det jeg har gått gjennom har gjort meg psykisk sterkere og jeg er veldig sånn at jeg skal klare meg selv, sier Kenneth.Nå har de begge ektefelle/samboer og barn. Kenneth jobber og Silje studerer. De har det godt - minnene om mammas livsgnist ligger langt fremme i bevisstheten. hilde.moi@fedrelandsvennen.no