Da er det bare en drøy måned igjen til Palmerittet, og jeg synes tida går fort! Den siste uka har sykkelgleden vært stor, og jeg har virkelig blitt glad i sykkelen min. Men jeg venter enda på den stigende formkurven som snart burde gi seg til kjenne. Jeg har ikke vondt i kroppen lenger, jeg er ikke så redd i terrenget lenger og jeg gleder meg til hver eneste sykkeltur. Men jeg er like utslitt etter hver eneste økt, og jeg synes verken bakkene eller slettene går lettere nå enn for 3-4 uker siden . Så nå må det snart skje noe her!

Sprek-bloggen - Njerve.jpg Foto: Reidar Kollstad

Det har vært nevnt at Marianne sin form var pill råtten, men på forrige fellestrening syklet hun som ei kanonkule. Det er nesten så jeg tror hun både har funnet — og gjort storhandel i den kondisbutikken ho drømte om. Jeg var nesten vettskremt da jeg kom hjem, og min redsel for å henge etter henne har ført til et par ting: Jeg har spist som en hest for ikke å risikere å gå tom for energi, og jeg har gått til innkjøp av nye løpesko. Dermed ligger alt til rette for en stigende formkurve i ukene fremover!

Hvis noen for en måned siden hadde sagt at jeg kom til å kjøpe løpesko så hadde jeg ledd høyt. Men nå står de i gangen, og det sier ganske mye om den endringen som er i anmarsj. Jeg liker faktisk å bevege meg, komme meg ut i naturen og bli sliten. Jeg håper bare at jeg snart opplever å ikke bli sliten så fort. Når det er sagt så aner jeg en viss mulighet for at formen har bedret seg noe selv om jeg ikke merker det på sykkelsetet enda; jeg har spilt masse fotball med gutta mine den siste uka, og da vi - etter en strålende 17. mai feiring fikk av oss finstasen og avsluttet kvelden med fotballkamp i hagen - fikk jeg tidenes kompliment av guttene: “Jøss å du løper mamma, du har jammen blitt sprek”.

Hvis de viktigste menneskene i livet mitt synes jeg har blitt sprekere, og hvis de synes det er gøyere å spille fotball med meg nå, så har jeg oppnådd mye allerede. Og når sant skal sies så løper jeg mye mer etter ballen, og jeg hiver ikke lenger etter pusten. Tenk så gøy når dette merkes på sykkelsete også!

Det kanskje viktigste av alt oppi dette prosjektet for min del er den enorme gleden jeg føler over å være mer aktiv, og nå kan jeg si høyt - med hånden på hjertet - at jeg aldri, aldri skal bli en sofasliter igjen!

Sjekk Lindas siste treninger her: