— Jeg har lært veldig mye om veien tilbake til dagliglivet etter en sånn hendelse. Det er jo så lett å gi opp.
Heidi Taraldrud sitter helt rolig. Lyset fra vinduet lyser opp ansiktet hennes. Hun lar venstre hånd gli opp høyre arm. Over lyserøde arr etter transplantasjonene
— Men hvilken rett har jeg til å gi opp nå? Jeg har fått lov til å overleve. Jeg gir ikke opp en plass. Hvis jeg var sterk fra før, hva er jeg nå?
Munnen hennes formes til et skjevt smil.
— Et helvete
Det er like før rettssaken som torsdag begynte i Kristiansand tingrett. Fædrelandsvennen møter den 48-år gamle kvinnen på Catosenteret i Son. Her trener Heidi seg opp etter å ha vært gjennom en rekke operasjoner. Hver dag er en kamp mot sterke smerter. Men når hun er klar for det, skal hun vende tilbake til familien i Kristiansand.
— En ting er at han gjorde dette mot meg. Noe annet er at han utsatte sine egne barn for rett og slett et helvete, sier Heidi om sin eksmann.
Han er tiltalt for forsøk på drap på henne og for ildspåsettelse som også kunne ha kostet døtrene deres livet.
— Men vi kunne ikke forutse at noe var i gjære. Han virket heller ikke psykotisk da det skjedde, sier hun.
Torsdag 31. juli i fjor. De hadde vært hytta ved Matkroni i Hornnes i mange uker. Badet og kost seg. Lekt med modellfly. Eksmannen hadde invitert med opp henne og døtrene på 12 og 14 år.
Heidi Taraldrud
Rundt klokken 07 våknet hun. Hun sier han stod i soveværelset med bensinkanna i hånda. Skvettet bensin på gulvet, på klærne hennes og i senga der hun lå. Eksmannen har en annen forklaring enn henne.
— Hva holder du på med? spurte hun forskrekket.
Hun sier hun ikke fikk noe forståelig svar. Hun satte seg opp i senga, og fikk slått kanna ut av hånda hans. Begge forsøkte å få tak i den på gulvet. Han klarte det.
- Ba ham stoppe
Da han skal ha holdt kanna over hodet på henne og helt ut resten av bensinen hadde hun kommet seg opp på beina. Bensinen svidde i øynene og i munnen når den rant ned over kroppen hennes. Hun ba ham stoppe flere ganger.
Vi kunne ikke forutse at noe var i gjære.
Hun sier hun så at han holdt en lighter i hånda, og kjente frykten bre seg i kroppen. Døtrene hadde våknet og kommet til fra sitt rom. De skal ha fått beskjed av faren om å holde seg unna.
Plutselig sa det «poff».
— Jeg fikk sjokk da han tente på. Hvordan han har klart å hoppe unna uten å bli noe særlig brent er for meg underlig. Men der og da mistet jeg interessen for det, sier hun til Fædrelandsvennen.
Hunsto i full fyr.Knep øynene sammen og holdt pusten. Et sekund lurte hun på å kaste seg i dusjen, men slo det fra seg. Strålen var for liten. I stedet løp hun mot utgangsdøra. Eksmannen kastet seg gjennom det store stuevinduet og landet på verandaen.
Stormet mot vann
Varmen fra flammene var forferdelig.
— Jeg skjønner veldig godt at de sidestiller helvete med ild. Å dø på en sånn måte må være ille. Og det var jo nesten det jeg gjorde, sier hun.
Ute av hytta stormet hun mot ferskvannet like ved. Ramlet på en fjellknaus og slo kneet kraftig. I det grunne vannet la hun seg ned på ryggen. Gikk under og telte «1001 - 1002 - 1003». Flammene slukket. Men huden hadde begynt å løse seg opp. Den hang i laser fra kroppen hennes.
Heidi Taraldrud
På land stod den yngste datteren og gråt. Storesøsteren forsøkte å slokke brannen. Hun hadde klart å redde ut en sekk med pass og penger og morens håndveske.
Oppe av vannet ga moren de sjokkerte døtrene små oppgaver. Den minste fikk lov til å væte et håndkle som skulle holde brannskadene kalde og fuktige. Den eldste fant vesken med bilnøkkelen i. Hun geleidet moren de 150 meterne ut av skogen mot bilen
— Jeg hadde så intense smerter, men måtte forsøke å holde meg rolig, og så var jeg redd for at han skulle finne på noe, sier Heidi til Fædrelandsvennen.
Eldste datteren hadde klart å hente mobilen sin fra den brennende hytta. Utenfor hadde hun slått 112 og gitt den til moren. Heidi opplevde at det tok tid før politiet skjønte alvoret.
Jeg skjønner veldig godt at de sidestiller helvete med ild.
— Tøft å si farvel
Heidi vurderte å la et av barna kjøre bilen, men slo det fra seg. Sakte kjørte hun ned den svingete grusveien mot bommen inn til hyttefeltet. Veien er snaue to kilometer lang. Hele tiden kikket hun i bakspeilet. Hun fryktet han ville komme etter
Luftambulansen landet ved porten inn til hyttefeltet. Mannskapet var utålmodige for å få Heidi raskt av gårde. Hun viste det stod om livet hennes, men måtte først forsikre seg om at barna ble tatt skikkelig hånd om.
— Minsten ville gi meg en «ha det-klem» før jeg dro. Det gikk ikke an på grunn av skadene. Men hun fikk lov til å gå to skritt inn i helikopteret og ga meg et kyss på kinnet. Det var innmari tøft å forlate dem, sier hun til Fædrelandsvennen.
I ettertid har hun tenkt mye på hvor hun fikk kreftene fra underveis.
— Jeg måtte få ungene mine i sikkerhet. Den driven hadde jeg hele tiden. Ungene mine betyr alt for meg, det vet alle. De er akilleshælen min, sier hun.
Det blir stille i et par sekunder.
— Men kanskje jeg også fikk litt krefter fra et annet sted. Kall det engler eller hva du vil. Jeg tror det finnes noe mer. Og hvis jeg var tvil før dette, så er jeg ikke i tvil nå.
Døden nær etterpå
Hun hadde livstruende brannskader på minst 75 prosent av kroppen. På Haukeland universitetssykehus ble hud blant annet tatt fra hodet og ansiktet for å dekke områder som var svidd bort av den brennende bensinen.
Annenhver dag ble hun lagt i narkose. Smertene når bandasjene skulle skiftes var så intense at vanlig morfin ikke var nok. Til sammen lå hun 100 døgn i narkose.
Heidi Taraldrud
Etter brannen har hun tre ganger vært døden nær. Senest da hun var i Kristiansand i jula, der barna bor hos mormor og morfar. Immunforsvaret var på svært lavt nivå, og hun fikk lungebetennelse og blodforgiftning.
Inne på rommet på Catosenteret finner den 47-år gamle kvinnen fram noen bilder på mobilen sin. Krimteknikerne fant den inne i den nedbrente hytta. Bildene viser en smilende mørkhåret kvinne sammen med eksmannen få dager før brannen.
Jeg kan få tårer i øynene. Men jeg må jo egentlig se fremover.
Heidi ser på sin egen kropp nå. Løfter høyrehånda i været. Den kan hun endelig strekke helt ut. Legene har sagt at kroppen hennes heles oppsiktsvekkende bra.
— Jeg venter bare på at noen skal låne hånda mi til en skrekkfilminnspilling, sier hun og ler.
— Det er trist og leit. Og jeg kan få tårer i øynene. Men jeg må jo egentlig se fremover. Det gjorde jeg allerede da jeg gikk i narkose oppe i helikopteret, sier hun.
Heidi Taraldrud har lest intervjuet. Vi får en mail. Hun ønsker å legge til:
«Dette er en tragisk slutt på noe som begynte som en fantastisk love story.»
Mener han var psykotisk før brannen