Jacob Erzeid Toft spilte med blodig drakt og bandasje på hodet. Vestegden ga alt for Grimstad-klubben. Jacob Erzeid Toft spilte med blodig drakt og bandasje på hodet. Vestegden ga alt for Grimstad-klubben.

Ferdig med 30 år i fotballskuffelse

Nei. Nei. Nei. Jeg vet hele Vest-Agder jubler. Og jeg vet vi fra Grimstad har all grunn til å gå ut av Sørlandets dyreste stadion med hevet hode etter tidenes beste fotballsesong for et lag fra Aust-Agder. Men du får ikke meg til å juble for et hederlig forsøk.

Om en uke kan vi ta hverandre i hendene og si «godt jobba». Bra forsøk. God innsats i år. Vi vil sikkert si at det har vært en fantastisk sesong. Men ikke nå.

Onsdag kveld kjente vi på hvordan det er med store anledninger, flomlys, 12.000 på tribunen og en kamp som virkelig betyr noe. Vi kjente på hvor gøy det er å spille de store kampene. Vi var så nære å møte klubber som Rosenborg, Molde og Viking neste år. I stedet blir det kamper mot Ranheim og KFUM Oslo.

Jerv-supporter Roald Ankersen (t.v.) og Start-supporter Richard Nodeland har skrevet om deres opplevelse av skjebnekampen på Sør Arena. Foto: Pål W. Jørgensen

På en tung kveld klarer jeg likevel å gi stor honnør til en gjeng som har blødd for drakta og hjembyen min i et langt fotballår. For nå er det endelig slutt på den 30 år lange pinselen og ydmykelsen det er å bo i landets dårligste fotballfylke.Svaberget sto igjen og hyllet Jerv i mange minutter etter tapet på Sparebanken Sør Arena. Det hadde de all grunn til. Denne sesongen er den beste noensinne for laget i mitt hjerte, Jerv. Og det visste de gule og blå supporterne. De vant tribunekampen og dominerte helt frem til alt håp var ute. Da våknet vestegdene også.

Denne kvelden hadde vi alle grunn til å være stolte.

Slike øyeblikk har det ikke vært altfor mange av siden 1985. Jeg var ti år og tok på meg en fotballtrøye for første gang. Den var selvfølgelig gul og blå, og tilhørte en klubb på nest øverste nivå i Norge. Da vi spilte løkka var vi Jerv-spillere. Vi var Arve Seland, Pål Yngve Berg og Kjell Egge, selv om de alle tre ironisk nok gikk til Start etterhvert.

Vi rykker snart opp, tenkte jeg i min barnslige naivitet. Det ble ett år med håp og 30 år med skuffelse og fornedrelse.

I 30 år har vi som kommer fra Grimstad levd med at vårt lags beste prestasjon var at de ledet serien på nivå 2 til sommerpausen. Ledet til sommerpausen. Vi var best da det ikke gjaldt.

En god prestasjon i seg selv, noe de kunne bygge videre på. Men ingen bygde videre. Byggverket forsvant og spillerne tok sommerferie i halvannet år. Det ble nedrykk året etterpå, og så forsvant Jerv som toppklubb ut i intet.

Det var ned i ingenting, til kamper mot bydelslag fra Kristiansand og bygdelag fra Agder. Ned til tap for Tveit, Giv Akt og Starts tredjelag. Uken etter at Start åpnet Sør Arena i april 2007, spilte Jervs A-lag mot Starts juniorlag i serien — og tapte.

Der lå vi og vaket, mellom nivå tre og fire. På det verste omtrent tiende best i en ganske fotballsvak landsdel. Et uttrykk sier at i de blindes rike er den enøyde konge. Vi var i et godt år best i landets dårligste fotballfylke. Vi var en breddeklubb som de siste 20 årene har produsert to spillere til eliteserien. Er det rart vi begynte å heie på Start etter hvert. Vi hadde ikke annet.

Inntil 2013. Frelseren fra Kristiansand fikk overlevert et lag i 2. divisjon. Han brukte to år på å skape fotballfeber i en idrettsby som ikke har jublet for annet enn sykkelgull siden 1985. Alle som kjenner meg vet at jeg jubler høyere for et VM-gull i sykling enn for et nesten opprykk til eliteserien.

Men det er noe med lagidrett, noe med en klubb hele byen står bak. Steinar Pedersen fikk malt hele Grimstad gul og blå. Og han fikk breddeklubben frem til å spille opprykkskamp mot hele Sørlandets fotballflaggskip.

Da la jeg Start-skjerfet mitt i skapet. I likhet med de fleste andre i Grimstad ønsker vi Kristiansands-klubben alt godt. Jeg vil sikkert gå på Sparebanken Sør Arena og heie på de gule og svarte neste år også. Men når jeg kjente virkelig etter er det bare en klubb jeg virkelig har følelser for.

De er gule og blå, og de har blødd for drakta i hele år.

Det er min klubb, mitt lag. Ikke mitt lag som i Liverpool, som jeg også heier på. Men min klubb som i barndomsklubben min. Klubben der sønnen min går inn og ut av klubbhuset og er på fornavn med Ohi og Øyvind. Laget uten jålefakter og heltidsansatte spillere. Dugnadsklubben som nesten rykket opp.

Det ble med drømmen. Vi tapte 3-1. Men her er en beskjed til alle vest for Kaldvellfjorden:

Det skal pokker ikke gå 30 år til neste gang vi er det beste laget på nest øverste nivå. Vi har fått smaken på store oppgjør. Og hvis dere står i fare for å bli detronisert neste gang også - ja da kan dere takke dere selv.