Dere står med tre seiere på rad. Hvordan er det å være Vipers-spiller for tiden?
Det er gøy! Det er gøy å vinne og gøy å gjøre det bra. Jeg tror det har litt med å gjøre at alle har jobbet mye med seg selv, og hva vi kan gjøre for at laget skal bli bedre. Så har vi nå vært sammen i åtte måneder. Da sier det seg selv at det vil løsne. Jeg kjenner så absolutt at vi har blitt mer samspilt, men det er fortsatt mye å gå på.
Du ble kastet rett fra 2. divisjon i Randesund og til ulvene i eliten. Hvordan har den første sesongen vært?
Det har gått over all forventning. Jeg håpet kanskje å få spille de fem siste minuttene av kampene hvis jeg var heldig. Så har det plutselig blitt hele kamper. Det har gått veldig fort. Det var et spørsmål om jeg i det hele tatt skulle bytte lag. Å risikere å sitte på benken er ikke så gøy det heller, men jeg angrer ikke på det valget i dag.
I pausen i kampen mot Byåsen fikk du skikkelig kjeft av trener Gunnar Pettersen. Hvordan reagerte du på det?
Det er ikke noe gøy, men det gjør ingenting når jeg ikke spiller bra nok. Så er det bare å plukke med seg det han sier — for han sier noe fornuftig når han kjefter - å vise at jeg kan.
Er han for streng?
Nei, det er en vanesak. De trenerne jeg har hatt lengst, de kjenner meg og vet når jeg selv skjønner at jeg har gjort det dårlig. Jeg har blitt kjefta på før, men han er ikke for streng. Han er veldig flink, og vet hva han holder på med.
Du fikk skryt av Pettersen på hvordan du taklet kjeftsmella. Vil du si at du er mentalt sterk?
Jeg har i alle fall blitt sterkere. Det var jo en overgang fra å gå til en trener som nesten ikke kjefta, også plutselig få kjeft. Men man vet jo når man ikke har gjort det godt nok. Når noen kjefter til deg, må du ikke ta det til deg. Du må ta kritikken, den konstruktive, og resten må du bare glemme. Hvis du skal la alt gå inn på deg, blir det slitsomt. Det er en vanesak, og noe man lærer seg.
Dere trekker flest tilskuere av alle i eliteserien for kvinner. Hva tror du er grunnen til det?
At vi vinner, og at Gunnar Pettersen er i førersetet. Det tror jeg har mye å si. Han er et kjent navn og en kjent personlighet som folk vil se, og som mange bare har sett på tv tidligere. Hadde Marit Breivik vært trener, ville folk kommet for å se henne.
Hvordan er det å spille foran et fullsatt Aquarama?
Det er gøy. Jeg er vant til 30-50 tilskuere, også er det plutselig 1700. Det er gøy, og du får lyst til å gjøre det bra for publikum.
Hva betyr det for deg å være en lokal profil?
Det er jo moro. Det er fint å vise at det faktisk går an. Når det er så nærme, gidder folk å komme fra Evje og se på. De hjemme synes det er veldig gøy. Mamma og pappa blir alltid stoppet på butikken, og lillesøstra mi blir stoppet på skolen for å høre hvordan det går med Tonje.
Så du er superstjerne på Evje?
Hehe, nei, ikke superstjerne. Men de legger merke til det, og det er gøy at de følger med. De hjemme er veldig flinke til å komme og se på kamper. Det er veldig rart å bli spurt om autografen. Jeg ser de andre har så kule autografer, mens jeg bare har Tonje rett fram.
Betyr prestasjonene på banen noe for humøret utenfor banen?
Ja! Slik tror jeg alle har det. Hvis det går dårlig på banen, så føler du at alt går dårlig og motsatt. Det har mye å si for humøret utenfor banen. Jeg ser jo alt av håndball på tv, og skal følge med på alle kamper. Slik har det alltid vært.
Så drømmen har alltid vært å bli håndballspiller?
Ja, men jeg tenkte aldri på eliteserie. Drømmen min som yngre var å spille for damelaget til Otra i 4. divisjon. Jeg ble tatt med på regionslag da jeg var 15 år, og da tenkte jeg «åja, det finnes mer enn Otra». Så da flyttet jeg til byen for å spille håndball. Jeg har alltid blitt fortalt at det ikke går an å leve av håndballen, og at man må ha noe utenom å falle tilbake på.
Hvordan var den overgangen fra lille Evje til å bo langt hjemmefra i Kristiansand som 15-åring?
Det første året var det tungt. Da slet jeg og pendlet veldig mye mellom her og hjem. Det tæret på kroppen, men det gikk veldig greit videre da jeg ble litt mer moden.
Du er tøff og uredd på banen, men utenfor virker du mer beskjeden.
Jeg er mer beskjeden enn utadvendt. Jeg er ikke den som setter meg ned til en fremmed og sier hallo.
Hvordan opplever du det å være i media?
Det er veldig gøy, men jeg tenker at folk må være lei av meg. Det er veldig uvant i forhold til det jeg er vant med fra 2. divisjon. Der fikk vi kanskje en liten notis med kampresultat. Mamma og pappa leser jo alt som står i avisene.
Hvordan er det å spille sammen med Kristine Lunde Borgersen, som har vært et forbilde for deg?
Det er jo surrealistisk. Hun var litt trener på den videregående skolen jeg gikk på, og når hun kom der, så stivnet alle og tenkte «hva gjør vi nå?» så plutselig spiller jeg på lag med henne. Det er jo bare å suge til seg all kunnskap man kan få fra en slik spiller.
Hva nå med Vipers?
Jeg håper jo vi kan gjøre det så bra som mulig, og fortsette å vinne. Vi har jo hatt som målsetting ikke å tape en kamp på hjemmebane, bortsett fra mot Larvik. Vi gikk på et teit tap mot Fredrikstad, og det skal bare ikke skje.
Du virker veldig selvkritisk?
Etter kamper sitter jeg ikke og tenker over hva som var dødsbra, og «det skuddet var fint». Da må jeg heller se hva som ikke fungerte og jobbe med det. Hvis jeg bommer på et skudd, så kverner det gjerne resten av kvelden. Vinner vi, gjør det ikke så mye, men gjør jeg en feil som gjør at vi taper, så går det utover humøret.
Når ser vi deg på landslaget?
Det er så himla mange gode håndballspillere i Norge. Alle vil jo utenlands, eller på landslaget. Men jeg tenker ikke på hva som kan skje 5-10 år fram. Jeg har det fint her.