Noen få artister ser på popmusikken som en kunstform. Noen få med slike ambisjoner når også et stort publikum. Susanne Sundfør (26) fra Haugesund er en av dem.
Dette er hennes tredje album. Vi har hørt hennes talent helt siden hun gjorde sine første konserter i midten av forrige tiår. Helt siden det selvtitulerte debutalbumet i 2007. Det låt enda bedre og enda mer komplekst, og likevel like forførende på "The Brothel" i 2010. Dette albumet solgte 40.000 i Norge, og andre land begynte også å fatte interesse for den sterke stemmen og de fargerike låtene til Susanne Sundfør.
Hun vil videre. Her smører hun tykt på sammen med Lars Horntvedt fra Jaga Jazzist. Han lager klanger og lyder, både autentiske og elektroniske, som gjør at man ikke våger å lukke ørene eller forlate lyttefokus ett eneste sekund. Det skjer noe hele tiden på dette fyldige og innholdsrike albumet.
Strykere fra Trondheimssolistene fyller opp låtene til randen av det man kan fordøye. Det er med på halvparten av de ti sporene. Dynamikken er sterk, og dette er Susanne Sundfør sin store symfoni. Balansen og legeringen mellom det elektroniske og symfoniske er betagende, men hele veien er det den sylskarpe og klare stemmen til Sundfør som man venter på mellom lydkaskadene og instrumentalpartiene.Innholdet i tekstene beveger seg mellom himmel og jord. Hun synger "Heaven is a Place on Earth" på åpneren "Diamonds". Det er grunn til å tro henne, men her er også mørke elementer underveis som legger seg som en urovekkende atmosfære på noen av låtene.
Björk har aldri vært så god som det Susanne Sundfør er nå. Heller ikke Kate Bush. Det er mellom disse to artistene Sundfør beveger seg fram og tilbake. ”The Silicone Veil” er full av fortvilelse i den ene enden, og leverer vakre popsymfonier i den andre. Apokalypse, død, kjærlighet og snø.
Singelen "White Foxes" er en fristelse god nok, men dette er ikke et album man laster ned låter fra. Dette er et verk. En helhet. Ta deg tid til å oppleve dette kunstverket.