Bernt Markus Lundevold sitter ved elvebredden nedenfor Bommen elvemuseum i Vennesla og forteller. Få, om noen, har Otra og fløting i blodet som han.
Faren hans Knut var den siste fløteren i Otra. Han gikk av med pensjon 70 år gammel i 1981, og med Knut var en mange hundre år lang aktivitet i Otra over.
— Både far, bestefar og oldefar var fløtere i Venneslafjorden. Min bestefar Markus arbeidet på elva i 50 år. Han var mer i enn over vann, men svømme kunne han ikke. Han ble 88, forteller Bernt Markus.
Det store bildet øverst er fra Homevassevje mellom Iveland og Gåseflå. I Vennesla kalles det en tømmervase når tusenvis av stokker skaper kaos og propp. I Iveland sier de tømmerbråte. Slike ansamlinger av stokker kunne være livsfarlige å bevege seg på. Kanskje var det bare en stokk som holdt alt sammen. Da gjaldt det å finne den stokken og løsne den med båtshaken.
Løp floken løs
— Min bestefar fortalte om en vase ved Gåseflå. Fløtere fra hele elva ble tilkalt. De greide ikke å dra løs noe. Da begynte de å løpe på stokkene for å skape dirring og bevegelse. Etter to døgn begynte ting å skje, og plutselig løsnet det. Da gjaldt det å komme seg i land, forteller Bernt Markus Lundevold.
Hans spurte bestefaren om de brukte tau, og fikk følgende svar:
«Tau, æ du galen. Det hadde jo vore livsfarlig å snåvle i. Tau hadde bare vore i veien.«
Den siste fløtingen i Otra skjedde i 1977. Da hadde Knut Lundevold med seg noen karer og dro på renske-ferd langs Byglandsfjorden og Åraksfjorden. Tømmerbilene hadde for lengst overtatt. Den siste fløter-gjengen fant 136 kubikkmeter tømmer langs breddene som de sendte med elva ned til Venneslafjorden — som var den store tømmersentralen i Otra.På det meste lå 200.000 kubikk tømmer til sortering ovenfor Breibommen i Venneslafjorden, ifølge Trygve Jortveit i årsskrift til Vennesla Historielag fra 1985. 200.000 kubikk tilsvarer minst 5000 tømmerbillass. På 1950- og 60-tallet løp barna tørrskodd over Venneslafjorden. Tømmerbuntene i fjorden var lekeplass.
— Jeg husker vi var blå på føttene om kveldene. Mest av kulde og litt fordi vi av og til klemte oss mellom stokkene. Ingen tenkte på farene, tror jeg. Jeg kan ikke huske det var så farlig heller, sier Bernt Markus.
De var som rådyr. Lettbente, med alle sanser på vakt. De været farene før det ble fare. Jeg har ikke sett maken hverken før eller siden. Livet på elva gjorde noe med fløterne.
— Vel, litt farlig var det. Tre år gammel, jeg husker det som det var i går, gikk jeg under mellom to stokker da jeg skulle være med pappa på elva. Båtshaken fór gjennom vannet. På sekunder var jeg tilbake på land. Sånn var de. De hadde enorm reaksjonsevne.- De var som rådyr. Lettbente, med alle sanser på vakt. De været farene før det ble fare. Jeg har ikke sett maken hverken før eller siden. Livet på elva gjorde noe med fløterne. De hadde tilegnet seg en kompetanse ingen bok eller skole kan gi. Bare år på elva kunne skape den kompetansen, sier Bernt Markus Lundevold.
En halv million stokker
Fløterne holdt orden på enorme mengder tømmer. I toppåret 1961 ble det fløtet 41.436 tylfter fra ulike plasser i Setesdal ned til breibommen i Vennesla. Ei tylft utgjør 12 tømmerstokker. Vi snakker altså om 497.232 tømmerstokker på én sesong.
Det ble fløtet både vår, sommer og høst i elva. Fra Bykle måtte du fløte på vårflommen fram til 31. mai. Sommerfløting fra 1. juni og utover foregikk fra Flårenden i Valle og sørover. Nederst i elva var det også høstfløting.
Fra Bykle var det ikke lov å sende mer enn «ei følle» hver vår. Ei følle var 299 tylfter, altså 2400 stokker.
Mye tømmer ble samlet på Byglandsfjorden, men det var i Venneslafjorden at breibommen lå og hovedsorteringen, eller «skillingen», foregikk.
— Egentlig er både Vennesla og Kristiansand «stokkebygde». Hadde ikke tømmer blitt sendt ned Otra, hadde verken byen eller Vennesla vært noe som helst. Nesten alt av næringsliv og formuer og vekst kommer fra skogen inne i Agder. Otra var en voldsomt verdifull vei, forteller Bernt Markus Lundevold.
900-tallet?
Kanskje begynte fløtingen allerede i tidlig vikingtid. Kanskje. Trygve Jortveit skriver om Vatnadølasagaen på Island. Den omtaler tre skipslaster med tømmer som Harald Hårfagre gav bort til høvdingen på Island. Tømmeret kom fra de store elvene i Norge. Kanskje Otra.
Uansett begynte tømmereksporten i de tider. Øynene i Nordsjøen og landene rundt begynte å hente tømmer i Norge.
På en tegning av Kristiansand fra 1662 er inntegnet store robåter med flåte etter flåte med sammenbundet tømmer bak, og på 1500-tallet kom vannsagene. Saga sør for Kvarstein har navn etter en av elvas aller første sagbruk. Den skal ha kommet rundt 1550. Etter hvert begynte bedrifter og næringsliv å bre om seg. Tømmer skulle ikke bare til Holland eller England. Det ble foredlet her hjemme, og skapte vekst i by og bygd.
Egentlig er både Vennesla og Kristiansand «stokkebygde». Hadde ikke tømmer blitt sendt ned Otra, hadde verken byen eller Vennesla vært noe som helst.
— Gamle baker Knut Moseid fortalte at bakeriet han jobbet i som 17-åring trengte ett mål hunved hver dag for å holde ovnene varme. Teglsteinsfabrikken sør i Torridal trengte 140 kubikkmeter til hver omgang med brenning av stein. Alle trengte tømmer, forteller Bernt Markus Lundevold. Han reiser mye rundt og holder foredrag om fløte-historien.
Breibommen
I 1660 ble hovedhuset på Bommen gård ved Drivenes reist. Der er Bommen Elvemuseum i dag. Her bodde bomfuten, som holdt oversikt over tømmeret. Det må ha vært bommer i elva i hundrevis av år før, men det var i 1740 den store breibommen i Venneslafjorden kom. Den sank i 1981. Breibommen er et kapittel for seg selv. Noen sent-vokste furuer av ekstra god kvalitet ble hogget i Bykle og sendt ned elva. Trærne ble altså hentet 20 mil unna for at breibommen skulle få rett kvalitet. Vi snakker 260 år siden. I 1927 ble en del tømmer i bommen skiftet ut. Det meste av bommen består fremdeles av furuene fra Bykle.
Organisert i selskap
I gammel tid var det mye styr rundt fløterettigheter. Opprinnelig var det bøndenes ansvar å få tømmeret fram til byene. Etter hvert overtok trelasthandlerne. Det ble mye konflikt om rettigheter til bommer, elveløp, landfester og så videre. Først i 1829 ble fløtingen i Otra organisert, og i 1870 kom Fellesfløtingen. Det selskapet eksisterte faktisk helt til år 2000.
Fra siste del av 1800-tallet og fram til 1960-årene var fløtingen på sitt aller største. Det hadde naturligvis sammenheng med framveksten av industrien. Hunsfos fabrikker slukte unna mer og mer tømmer fra 1886.På 50-tallet kom Norsk Wallboard. Omtrent samtidig kom de første tømmerbilene.
Dessuten var kraftutbyggingen i ferd med å gjøre elva for vanskelig å fløte i. Ved Steinsfossen ble det bygget tømmerrenne, men lenger opp i dalen var det mye styr og konflikt mellom Fellesfløtinga og kraftverkene.
Sorteringssentral
Fløteaktiviteten øverst i Otra ble gradvis redusert utover 60-tallet, da tømmerbilene tok mer og mer over, men på Venneslafjorden var det fortsatt stor aktivitet. Bilene tippet tømmeret i fjorden, som var en gedigen sorteringssentral. Seks, åtte mann jobbet for Fellesfløtinga, mens Hunsfos hadde eget fløtelag. Fløterne rodde mye i flatpram. Hunsfos hadde egen taubåt på fjorden.Fjorden besto av et sinnrikt system av større og mindre bommer. Tømmeret ble sluset inn bak de ulike bommene etter hvor lasten skulle. Mye av jobben gikk ut på å dra liner og vaiere og lage flåter og stabler som kunne sendes videre.
Hvordan de gjorde det, er egentlig en egen historie som det kunne skrives mye om. Fløterne hadde en rekke stable-metoder og binde-metoder. Vi nøyer oss her med å fortelle at det ble investert i eget «mosseapparat» i 1952. Det var en maskin som buntet stokkene sammen. 180 stokker i hver «mosse».
Tømmer som skulle til byen ble fløtet forbi Hunsfos og samlet i Strai bom.
Tømmeret ble merket. Alle kunder hadde sitt merke. Hunsfos hadde tre merker (halvmåne, brille og stjerne). Dermed kunne du se om tømmeret var ferskt, fra i fjor eller forfjor.
Otra var delt inn i ni ulike fløtesoner, med egne ansatte og ansvarlige
1. Ovenfor Sarvsfossen i Bykle.
2. Sarvsfossen — Flårenden
3. Flårenden - Storstraumen
4. Storstraumen - Standarfoss
5. Standarfoss - Fennesfoss
6. Fennesfoss - Saga ved Kile
7. Saga ved Kile - Nomelandsdammen
8. Nomelandsdammen - Vennesla bom
9. Vennesla bom - Strai bom.
Døde i fossen
Det fortelles om to fløtere som druknet i Helvetesfossen nedenfor Hunsfos. Utover det kjenner ikke Trygve Jortveit til noen dødsulykker. Men som han sier: — Det må det nesten ha vært. Det var farlig arbeid.Nesten-ulykker og skader var det mange av. Ramlet du i elva mellom to stokker, var det ikke lett å komme opp igjen. Da var kollegaen der med båtshaken og dro opp. Mange fikk slagskader. Stokkene sto i spenn, og fløterne kunne bli kastet langt av sted.
Bernt Markus Lundevold hørte både far Knut og bestefar Markus fortelle med stort alvor om farene:
— Storflommen i 1933 var kolossal. Da fryktet de at Breibommen skulle ryke. Den dirret, så stort var presset mot den. Tenk alle de tusen tonnene med tømmer som sto og presset. Hadde det løpt løpsk kunne de gjort enorm skade nedover mot byen.
— Men bommen holdt. Pappa fortalte at de ble utkommandert til å stå på bommen og passe på under storflommen. Som om det skulle hjelpe noe. Etter to døgn krevde de rett til å gå i land. De ville ikke ofre livet hvis bommen røk, forteller Bernt Markus Lundevold.
Skar seg på isen
Fløterne jobbet på beinharde akkorder fra tidlig vår til sen høst. Særlig tøft var det på iskalde høstdager når isen la seg. I 1933 slapp i alle fall «skrivaren» å sitte ute på breibommen og registrere tømmer. Han fikk egen hytte på bommen. Lokalhistoriker Trygve Jortveit spurte en gang Knut Lundevold om ikke de misunte «skrivaren» når de rodde rundt i flatprammer eller gikk på stokkene og frøs, om ikke de hadde lyst til å bytte med ham?
«Neidå, mi konne ikkje bruge han udpå elva ligevel!», lød svaret
Knut Lundevold fortalte også om hvordan det var å dra line og tau for å samle last i bommene.
«Så vett du der va is om høsten. Så vett du nevane va bare blod alt som fantes. Dei derre skarpe isflagane. Du vett en skar sæ så atte. Men ein måtte bare dra, ein konne ikkje stoppe.«
Pappa fortalte at de ble utkommandert til å stå på bommen og passe på under storflommen. Som om det skulle hjelpe noe. Etter to døgn krevde de rett til å gå i land. De ville ikke ofre livet hvis bommen røk
Fremdeles ligger tusenvis av stokker på bunnen av Venneslafjorden og vitner om fordums enorm aktivitet. Noe sank jo, særlig de siste årene da bøndene sluttet å avbarke stokkene.Breibommen ligger også der.
— Ja, den sank i 1981 på grunn av manglende vedlikehold. Min far pleide å legge «lettinger» under. Det var tørre granstokker. Slik løftet de breibommen slik at den fikk tørke. Da de sluttet med det, sank den etter noen få år, forteller Bernt Markus Lundevold.
Det ligger mye annet på bunnen etter fløterne også. Det snakkes om gebiss og geværer og briller. Det meste, egentlig.
— Min bestefar mistet gebisset. Min far dukket og fikk tak i det. Da bestefar senere på dagen hosta og mistet gebisset på nytt, sa pappa: «Nå kan det bare ligge på bunnen og hakke tenner», ler Bernt Markus Lundevold.
Han håper fløtehistorien ikke går rett til bunns, den også. Noen bilder og gjenstander er utstilt på elvemuseet på Bommen. En del er skrevet ned. Men det frie livet de levde på elva, må nesten gjenskapes, skal man forstå det.— Vi skulle fått liv i historien igjen. Vi skulle gjort noe ute på fjorden, sier Bernt Markus Lundevold.
Heve bommen og lage fløtespel?
Det samme har KrF-politiker Daniel Bakken og hans kamerat Kjell Tellef Artnsen tenkt. I vinter begynte de å snakke om å heve breibommen. Kan den gjøres om til ei bro folk kan gå på om sommeren.
— Jeg vet ikke om det er mulig, men det hadde vært gøy, sier Bakken.
Lokalhistoriker Trygve Jortveit sier ideen er god, men at kostnadene blir formidable. Kultursjef Odd Arild Nordli sier fløtehistorien er spennende, men han tror bommen bevares best der den ligger. Dessuten er det visstnok anlagt vannledning over den.
Bernt Markus Lundevold hyller planene om å finne på noe.
— Jeg synes vi skal bygge en flytebrygge over fjorden. Breibommen kan heves opp slik at den kan tittes på. Alt må vekk om vinteren, for det kommer mye rask nedover med elva, sier han.
Lundevold har veldig lyst til å bidra hvis noen vil dra i gang en fløtefestival.
— Tenk deg 20, 30 flatprammer på fjorden. Folk kunne stå på flytebrygge eller land og se på. Vi kunne slippe tre, fire lass tømmer på fjorden og vise hvordan fløting foregikk. Tenk et bygdespel rundt fløtingen. Det kunne blitt fantastisk. Fløterne fortjener det, sier Lundevold.
Kultursjef Nordli synes ideen er kjempegod, men han sier kommunen ikke kan ta ansvar, ut over å legge til rette hvis noen vil gå i gang.
Fylkeskonservator Yvonne Willumsen sier fløtehistorien er ganske ukjent for henne.
— Fram mot 2020 skal industriarven på Sørlandet fokuseres av oss og Vest-Agder-museet. Som en del av det, kan det bli fokus på fløting, sier hun.
Tenk deg 20, 30 flatprammer på fjorden. Folk kunne stå på flytebrygge eller land og se på. Vi kunne slippe tre, fire lass tømmer på fjorden og vise hvordan fløting foregikk. Tenk et bygdespel rundt fløtingen.