Vanlige norske mødre kaster seg inn i fødselsdebatten. Fødselsdebatten handler om et «overskuddsproblem deluxe», mener tobarnsmor Birgitte Moldal.
— Jeg mener det største problemet er at vi mangler perspektiver. Vi har uten tvil et av verdens beste fødselstilbud, sier Birgitte Moldal som er sykepleier, og har hatt sykepleierpraksis i et afrikansk land.
Hun er mor til to barn på åtte og elleve år, og har latt seg engasjere i fødselsdebatten.
— Den romantiseringen og «naturliggjøringen» av fødsel som vi holder på med i Norge, kan vi kun holde på med fordi vi har et stort medisinsk apparat i ryggen. Den norske oppfølgingen er den beste, vi får ikke barn for fødselens skyld, sier Moldal.
Det var en skuffelse å føde i Norge, fortalte indiske Daksha Vats tirsdag.Hun hadde høye forventninger, og de ble ikke innfridd. Hjemme i India var hun blitt fulgt opp av en gynekolog de første månedene av svangerskapet. Da hun kom hit hadde hun problemer med å finne en jordmor i bydelen sin.
Det startet en debatt. Mange lesere mente Norge er et fantastisk land å føde i, mens andre lesere er enige med Vats i skepsisen til hvordan man blir fulgt opp som gravid og fødende i Norge.
Marit Heiberg, leder for Den Norske Jordmorforening, mener det er for få jordmorstillinger, og at det offentlige tilbudet til gravide er for dårlig. Regjeringen lover å bygge ut det offentlige tilbudet til gravide, sa statssekretær Lisbeth Normann torsdag.
- Vi må få perspektivene på plass
Birgitte Moldal fikk utført keisersnitt da begge barna ble født.
— Jeg fikk spørsmål fra helsesøster etter fødsel om jeg var skuffet over ha måttet ta keisersnitt. Skuffet? Jeg hadde jo fått et velskapt barn, og i tillegg var jeg selv hel og frisk. Nei, vet du hva, her må vi få perspektivene på plass, sier Moldal.
- Hadde vi vært «vanlige folk» i Gambia eller i Bangladesh hadde vi ikke hatt disse luksusproblemene, sier Moldal.
Hun gikk til fastlegen under svangerskapene, og syntes det «fungerte utmerket».
Reagerer på ønske om hjemmefødsel
Karoline Alfheim Lindquist er psykolog og mor til to barn, «begge naturlige og lange fødsler». Hun opplever at de siste to artiklene om å føde i Norge gjenspeiler en grådighet hos de gravide.
— Grådigheten ligger i at den medisinske hjelpen og tryggheten kan synes å bli tatt for gitt, vi vil «ha mer». Jeg synes ikke noe om at man klager på «fødselsopplevelsen», når det har gått fint med mor og barn, sier Lindquist.
Hun mener man er heldige når man får friske barn og kyndig medisinsk hjelp underveis i prosessen.
— I store deler av verden er dette en absolutt mangel, og det er et uoppnåelig mål å gi kyndig fødselshjelp. Her i Norge vil mange gravide ikke føde på sykehus, men hjemme i stua, sier Lindquist.
Hun legger til at hun synes det er viktig at fødselsopplevelsen blir så trygg og god som mulig, men mener fokuset bør være på kyndig medisinsk hjelp for mor og barn.
- For mye fokus på «at jeg skal ha det bra»
— Man kan gjerne føde hjemme, men jeg tenker hjemmefødsler viser en mangel på forståelse av hvilken risiko det er å være fødende, og bli født, sier Linquist.
— Som om det å føde ikke primært er snakk om å få to kropper best mulig gjennom en risikofylt belastning, men heller primært skal være en «fantastisk opplevelse». Man utsetter kroppen for høy risiko ved å være gravid og å føde, men mange fokuserer for mye på «at jeg skal ha det bra», sier Lindquist.
Hun sier hun selv tidvis var redd under svangerskapene, for syke barn og hvor vondt det kunne bli å føde.
— Men det er ikke norsk fødselsomsorgs ansvar.
- Slutte å tro at vi er verdensmestre
Etter at Daksha Vats stod frem å fortalte at hun ble skuffet over å føde i Norge, har noen lesere sagt at de synes Norge er et fantastisk land å føde i, og at de var veldig fornøyde, mens flere skriver at de ble skuffet, og følte seg «kastet mellom jordmødre som gikk ut og inn av føderommet».
- Jeg håper Norge kan slutte å tro at vi er verdensmestre i velferd, slik at vi kan vi bedre, sier leser Erik Dale.
Denne uken ble han og kjæresten Katarina Subakova foreldre til Lykke Ronja, i Belgia. Paret jobber i Belgia, der sykehusene ifølge Dale er private, men dekkes av det offentlige. Alt dekkes av mutualité, Belgias versjon av folketrygden, forteller Dale.
— Man må ha helseforsikring, men man betaler ikke for behandling. Man kan betale for ekstratjenester, vi betalte ekstra for et litt finere rom, men vi hadde uansett fått et privatrom, sier Dale.
— Vi vurderte lenge om vi skulle gjennomføre svangerskapet og fødselen hjemme i Norge. Til slutt falt avgjørelsen på Belgia, og det er vi utrolig glade for, sier Dale.
Etter fødselen fikk paret bli på sykehuset i fem dager, eller lenger om de ønsket det, forteller Dale.
— Til sammenligning fikk vi tilbud om én ultralyd i Norge, og hjemreise to dager etter fødselen. Jordmoren som fulgte oss opp var med oss fra aller første konsultasjon, og helt til fødselen. Hun kom inn midt på natten for å være med oss, mens man i Norge er prisgitt hvem som jobber når fødselen er i gang, sier Dale.
Paret er også veldig fornøyde med oppfølgingen fra sykehuset i Belgia. I dagene etter fødselen fikk den nybakte moren blant annet tilbud om fysioterapi, og paret kan få hjemmebesøk av jordmor i etterkant, forteller Dale.
— Vi drar definitivt tilbake til Belgia for neste fødsel, sier Dale.
«Best i verden»
Katalin Galambos som leder foreningen Imbago på facebook har fått mange henvendelser etter artikkelen om deres syn på norsk helsevesen. Hun skriver følgende til oss:
— Vår hovedbudskap er at man må sette sine forventninger til riktig nivå. Ikke alle vet (og hvordan skulle de) hva det betyr å føde i et land som er ansett som «best i verden». Ordet «best» er noe som kan bety ulike ting for ulike mennesker.
Hun påpeker at det i gruppen er mange som er fornøyde med sin «norske fødsel».