KRISTIANSAND: — Du har hovedansvaret for organisering av dugnaden. Hvor mange frivillige er det snakk om?
— 600 stykker, tenker jeg. De fleste er foreldre til barn på håndballag i RIL, men også noen spillere på eldre lag.
— Er det vanskelig å rekruttere folk?
— Litt både og. Noen er kanskje ikke så positive, men de fleste er det. Og alle som er med i klubben, vet allerede på våren at det blir dugnad og spilling nest siste helga i august. Det er liksom startskuddet på en ny sesong.
— Får du noen sure kommentarer?
— Veldig lite. Men som sagt, tror jeg de fleste er forbredt på dugnad. Det er slik idretten er bygd opp
Mange planleggingstimer
— Hvor mye jobb er det for deg?
— Det er ganske mye, egentlig. Mye koordinering og mailkorrespondanse. Men jeg har gjort en strukturert jobb i forkant, så jeg vet hvor mange vi trenger på de forskjellige stedene. Det ligger mange timer bare i det. Jeg var med i fjor også, men da som delansvarlig. Utenom denne turneringen har jeg også dugnadsansvar for jenter og gutter under 11 år for hele håndballsesongen. Og jeg har ett år igjen i styret. Selv om datteren min ikke spiller håndball lenger. Hun ga seg i vår, for hun ville heller danse.
— Har dere gjort noen forbedringer i opplegget?
— Vi har satt opp en reservepulje på ti personer som kan rykke ut der det trengs.
Opptatt av nærmiljøet
— Hvorfor er du med?
— For min del er jeg med for å skape noe positivt for barna i nærområdet. Og jeg synes idrett er positivt i seg selv.
— Du har kanskje drevet idrett selv?
— Jeg har spilt ishockey og fotball som ung på Hamar. Som voksen er det innebandy.
— Og favorittidretten?
— Det er ishockey. Det skjer så mye på kort tid, mer enn i fotball, for eksempel.
B le værende
— Når og hvordan havnet du på Sørlandet?
— Jeg kom hit i 1999. Det begynte med studier, så fortsatte det med familie.
— Hva studerte du?
— Jeg er siviløkonom. Har jobbet med forskjellige ting fra økonomi og salg til bemanning.
— Hvilke interesser har du utenom innebandy og dugnad?
— Mat og vin, det er hobbyen min.