LILLESAND: — Det er kjedelig at det ikke er andre barn her, men jeg vil ikke flytte fra denne øya! sier Nelly Andrea (5 1/2) bestemt.
Til høsten blir hun Ågerøyas eneste skolejente. Hvordan hun skal komme seg til skolen, er ennå ikke avklart. Før fantes det skyssbåt som tok med seg skolebarna til landsiden. Men nå er Nelly og de to yngre søsknene de eneste barna på øya.
— Det er ikke unger i nabolaget de kan springe bort til. Så det er det vi savner. Folk må gjerne flytte ut hit, sier pappa Lars Iver Wennerberg.
Jolleliv
Familien Wennerberg er det nyeste tilskuddet til Ågerøya. Da de fikk tilbud om å leie huset til Lenes onkel og tante, tok de sjansen. De flyttet fra Carl Berner i Oslo til en øy i Blindleia. De kunne ikke en gang kjøre båt.
— Lene hadde aldri startet en motor, og jeg hadde vel kjørt båt tre ganger før, sier Lars Iver.
— Vi er ikke så fryktelig gode til å planlegge. Så det tenkte vi ikke så mye på. Og det har gått veldig greit. Den eneste som har ramlet i vannet, er jeg, sier Lene.
Hun er hjemme med den yngste datteren, Nikoline (1). Men når de to andre skal i barnehagen, må minstejenta være med, iført redningsvest oppi vognen. På vei til båten, en fjorten fots jolle, sykler Nelly. Natanael Iver (2 1/2) både sykler, går og griner litt.
— Jeg håper det skaper karakter i oss å bo slik. At ikke alt kommer rekende på ei fjøl, sier Wennerberg.
Eiendomsskatt
Onsdag avgjør bystyret i Lillesand om det fortsatt skal være boplikt på Ågerøya. Flertallet går inn for å fjerne boplikten.
Men mange frykter høyere boligpriser og økt eiendomsskatt.
— Vi er jo redde for at folk skal flytte fra øyen. Og med eiendomsskatten... Jeg vet ikke hvilken gruppe kommunen plasserer oss i. Folk i utkantene har ikke de samme inntektene som folk i byen, sier Thor Thorsen.
Han har bodd på Ågerøya hele sitt liv. Før boplikten, under boplikten, og nå kanskje etter boplikten.
Eldst
Det samme har moren Thordis Thorsen (94). Hun er Ågerøyas eldste, og den som har bodd her lengst.
— Vi var jo enige om å ha boplikt her. Men så ble det liksom ikke noe kontroll med hvem som var her eller ikke. Det er veldig mange hus her som står tomme, sier 94-åringen.
Hun er ikke så god til beins lenger. Men øynene er lyse og minnene gode.
— I min barndom regnet de at det var 300 mennesker her ute. Vi hadde tre klasser på skolen. Vi hadde to butikker, og det gikk store båter. Det var Skjold og Aktiv og Alfen. De krysset hverandre og kjørte mellom Arendal og Kristiansand, husker Thorsen.
Hun ville gjerne beholdt boplikt om det hadde gjort en forskjell, om det hadde vært bedre kontroll.
— Det er jo bare oss, og resten er tomt. Det er for galt, altså.
Borett
På bryggen sin er Per Kristian Vindi oppgitt. Han snakker ikke om boplikt, men borett. Uten boplikt, kan det bli vanskelig for unge mennesker å etablere seg på Ågerøya.
— Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal forandre noe som har virket i alle disse årene, og avstedkommet stor vekst. Hvorfor skal de oppheve boplikten akkurat her, og ikke i resten av kommunen? Hadde det ikke vært for boplikten, tror jeg ikke folk hadde bodd her i dag, sier Per Kristian Vindi.
Familien Wennerberg vet ikke hva de skal mene. Men de har lyst til å bli boende.
— Det er ikke mange hus til salgs her ute, og det som er til salgs er for dyrt for oss. I utgangspunktet har vi ikke råd til å kjøpe, og det blir sikkert ikke noe bedre om boplikten fjernes, sier Lars Iver Wennerberg.