Dagens beretning fra Kristiansandsregionen brann— og redning fortelles som det eventyret det var. Derfor begynner vår historie slik:

Det var en gang to jomfruer i begynnelsen av 20-årene som dro ut på en lang og farefull ferd fra sitt kjære hjemland Tyskland. Da de hadde reist langt og lengre enn langt, kom de til en liten landsby så vakker at ingen hadde sett dens like. Kristiansand, het den, og var viden kjent for den praktfulle borgen som hadde beskyttet sine innbyggere gjennom snart 350 år.

De hadde hørt historiene om borgen med de åtte plomberte bronsekanonene, Slavebrakka, kommandanttårnet, kruttkammeret og fengselet. Og de hadde lovet sine nærmeste at dit skulle de dra.

De to langveisfarende var bergtatt straks de kom inn. Så fantastisk var det historiske byggverket, at de ikke la merke til de kommunale åpningstidene og portene som ubønnhørlig låste dem inne klokken 15.30 presis.

To jomfruer i nød, innelåst i en borg i et fremmed land, langt, langt borte, visste ikke hva de skulle gjøre.

De lette høyt og de lette lavt. De banket på dører og vinduer. Men fant ingen som kunne redde dem. De ringte herberget og klaget sin nød. Men der var det ingen hjelp å få. Da sollyset forsvant og mørket senket seg over den lille landsbyen, ropte de to ut sin fortvilelse i håp om at noen der ute kunne høre deres sorg og jammer.

Til alt hell passerte der noe som hørte de to. Hva de har tenkt, sier historien intet om. Men de tenkte kanskje at brannmenn jo redder katter fra trær, så hvorfor ikke også to jomfruer i nød?

— Ring 110, ropte de inn.

De to så gjorde.

Alarmsentralen til brannvesenet ble ikke helt klok på meldingen de fikk inn. Men formidlet til sine kumpaner i Kristiansandsregionen brann- og redning at det altså satt to jomfruer innelåst i en borg, "a castle", som de kaller det på gebrokkent utenlandsk.

— Vi kom fram til at det måtte være festningen, sier ridder Tor Eriksen, som fram til nå har vært titulert brannmester.

Sammen med sin våpendrager Njål Kristensen hentet de fram den største, røde, nypussede stigebilen med skinnende og blinkende, blå lys i toppen. De dro av gårde uten frykt, som det sømmer seg kommunalt ansatte hedersmenn, og kom fram til borgen klokken 20.15. Njål Kristensen bekrefter at antrekket for kvelden var skinnende, blank rustning.

Vel fremme klatrert han opp i redningskurva og kjørt stigen trygt til toppen av festningsvollen der de to jomfruene i nød til slutt fant sine redningsmann som ble møtt med gledestårer, store klemmer og varme håndtrykk.

Ridder Eriksen tilbød de to skyss tilbake til hotellet, og kunne returnere trygt til basen klokken 21.15. — Dere er ikke redd for at det det nå kan bli et renn av jomfruer som vil reddes ned fra alskens byggverk?

— Så lenge vi er på jobb skal vi nok håndtere det, humrer ridder Eriksen.

Og snipp, snapp, snute...så er eventyret ute.