OSLO: – Jeg var fortvilet etter åtte år i ørkenen. Og følte at vi endelig skuet inn i det forjettede land som fløt av melk og honning. Vi kunne ikke la statsministerspørsmålet velte denne muligheten, sier Gabrielsen.

Høyre-politikeren fra Lindesnes forteller i dette intervjuet for første gang sin versjon av hvordan Bondevik-regjeringen ble til høsten 2001. Der Gabrielsen selv ble nærings— og senere helseminister.

FRUSTRERT.

Ved valget denne høsten ble det borgerlig flertall. Men både Høyre og KrF krevde statsministeren. Da Høyre ikke ville gi seg, brøt forhandlingene sammen. Og alle trodde det gikk mot en ren Høyre-regjering.

Men i sin bok «Et liv i spenning» skriver Bondevik at Ansgar Gabrielsen da organiserte «et aldri så lite opprør i Høyre» for å få Høyre til å gi seg.

Gabrielsen mener «opprør» er et for sterkt ord. Men beskriver samtidig sin egen aktive rolle i det interne spillet for å få Høyre til å jenke seg.

– Jeg må bare innrømme at jeg var veldig skuffet og frustrert. Og følte at det ikke var riktig å ta et brudd i forhandlingene, sier Gabrielsen.

Samme kveld som bruddet ble kjent, fikk han en rekke telefoner fra både næringsliv og fra partifeller på Sørlandet. Ingen skjønte hva som skjedde. Neste dag skulle Høyres stortingsgruppe diskutere saken.

– I åtte år hadde jeg jobbet på Stortinget for å få til et borgerlig samarbeid. Derfor gikk bruddet ganske hardt inn på meg, sier Gabrielsen.

SOV IKKE.

– Den natta sov jeg ikke. I stedet brukte jeg kvelden og natta på å forberede meg svært grundig til gruppemøtet og innlegget jeg ville holde der.

Jeg mente veldig sterkt at vi måtte oppsøke Bondevik og Lars Sponheim (V) igjen, uten ultimative krav, sier Gabrielsen.

Før gruppemøtet tok han også kontakt med mange andre Høyre-representanter.

– Jeg gikk også til partileder Jan Petersen på hans kontor for å si hva jeg mente og hva jeg hadde tenkt å ta opp på gruppemøtet, sier Gabrielsen.

Som understreker at verken Petersen eller Bondevik etter hans oppfatning handlet ut fra personlige ambisjoner.

– Etter praten med Petersen ringte jeg så lederen av gruppesekretariatet og ba om å få ordet like etter Jan på gruppemøtet. Det fikk jeg og ba der om at vi måtte ta kontakt med KrF og Venstre igjen, og begynne med blanke ark, sier Gabrielsen.

Slik gikk det også, og samme dag tilbød Høyre å gi statsministerjobben til Bondevik.

– Hvor vanskelig var det for Høyre å oppgi den øverste posten?

– Siden vi var det største borgerlige partiet, var vår partileder en naturlig kandidat. Og Jan Petersen hadde fortjent å bli statsminister.

Selv følte jeg også lojalitet til ham. Men siden vi ikke kunne få den optimale løsningen, måtte vi gå for den nest beste.