Kristiansand: — Vi har hatt mange rare veddemål, broren min og jeg. Om alt og ingenting. Mamma ga oss helt opp.

Terje Gordon Jensen (30) fra Justvik i Kristiansand strekker ut sine lange bein på en krakk i snekkerverkstedet på Justvik. I enden av beina sitter et par velbrukte, bare føtter. Lyserøde på oversiden, grove og læraktige på undersiden. Ikke rart de ser velbrukte ut. I 15 år har han trasket rundt på det fottøyet naturen i sin tid utstyrte ham med. Både innomhus og utendørs, i vind og regn, snø og frost. Skal han i selskap, går han barbeint i finstasen. Det ser litt rart ut, men du verden så deilig.

— Det hender at jeg spenner på meg et par tresko når jeg skal skuffe snø, og det er mange kuldegrader. Jeg liker ikke å få kald snø over føttene, sier Terje.

I vinter har han hatt sko på seg bare én gang.

— Jeg kan rett og slett ikke tenke meg å gå med sko. Det er så klamt og ukomfortabelt, konstaterer han.

Veddemålet

Det hele begynte i Voiebyen for 15 år siden. Terje gikk i 9. klasse på Møvig ungdomsskole. En dag fikk han og hans eldre bror Peter en fiks idé: De skulle vedde om hvem som kunne holde ut lengst uten sko på beina. De hadde det med å vedde småbeløp om de underligste ting. Den som gikk lengst barbeint skulle få 100 kroner.

Ungguttene spankulerte rundt i nabolaget, på skolen og på kino med viftende tær. De høstet både oppmerksomhet, kommentarer og hoderystende latter.

— Jeg husker mamma var litt fortvilet og spurte om vi ikke kunne ta på oss skoene når vi skulle i familieselskap. Men et veddemål var et veddemål. Vi gikk barbeint, minnes Terje.

Eldstebror Peter holdt ut i et halvt år og tapte veddemålet.

— Jeg inkasserte seieren, og forsøkte å gå med sko igjen. Men det var helt uutholdelig. Jeg klarte rett og slett ikke å gå med sko lenger, sier Terje.

Også broren hadde problemer med å få føttene til å akseptere en tilværelse i skoens trange rom igjen. Men han klarte det til slutt.

Militæret

Terje, derimot, hadde skjønt hvor skoen trykket. Et barbeint liv var tingen. Selv om det kunne medføre enkelte problemer. Som da han skulle i militæret.

— Jeg ble innkalt til førstegangstjeneste i Stavanger. Da jeg sa fra at jeg ikke kunne gå med sko, ble jeg plassert på et rom i flere timer. Først kom det en offiser, så en av høyere rang, og kikket på meg, uten å si noe. Dagen etter ble jeg dimitert. Forsvaret hadde visst ikke bruk for en barføtt kriger, minnes Terje.

(Det kommer neppe som en bombe at brødrene fra Voie hadde veddet om hvor lenge Terje ble værende i militæret. Det ble 12 timer, og Terje vant også det veddemålet.)

Det er lenge siden Terje Gordon Jensen ble vant med folks reaksjoner på hans bare føtter. Noen bare stirrer, andre ler litt, men mange kommer med det obligatoriske spørsmålet: Er det ikke kaldt?

— Nei da, svarer Terje automatisk.

Ville hjelpe

Folk reagerer så forskjellig. Som den vinterdagen han ble observert av en gjeng rusbelastede uteliggere i Stavanger. De syntes forferdelig synd på den stakkaren fra Kristiansand som ikke en gang hadde penger til fottøy.

— De kom bort til meg og rakte fram en neve med noen piller. De sa jeg kunne få dem, for da ville jeg ikke kjenne kulda. Jeg takket, men avslo. Jeg hadde ikke bruk for narkotika, forteller Terje.

I dag er han etablert med fast jobb, kone og barn. Omgivelsene er etter hvert blitt vant med hans underlige skovaner. Han får labbe barbeint rundt omkring på jobben på Bico (når sikkerhetsbestemmelsene ikke krever vernesko), og får gå barbeint på butikken, og på byen med kona. Til og med kjerka i Justvik godtar en barføtt Terje.

Kun i begravelser tar han på seg sko, av respekt, og for ikke å vekke unødig oppmerksomhet.

De aller fleste lar Terje passere barbent, unntatt enkelte dørvakter på byen.

Det finnes alltid noen som ikke ser skogen for bare tær.