Noen språkforskere, for eksempel Sylfest Lomheim, selveste sjefen for det norske språk, har gått ut med dystre spådommer om vårt språks fremtid. Om hundre år vil man snakke norsk og skrive engelsk, er varselropet. Jeg skal ikke diskutere denne påstanden, bare la den stå som et apropos til hvilken påvirkning vårt språk er utsatt for fra den anglosaksiske verden. I siste nummer av «Språknytt» tar musiker og hovedfagstudent Tarald Lie ved Universitetet i Oslo opp spørsmålet: Hvorfor synger vi på engelsk? «Språknytt» er et gratis tidsskrift som utgis av Norsk Språkråd (www.sprakrad.no). Hans svar på spørsmålet belyser godt hvorfor vi i det hele tatt bruker mye engelsk. Lie fremsetter fem sentrale stikkord for norske artisters språkvalg: Tradisjon, ambisjon, språkets natur, emosjon og globalisering. Det er tradisjon for å synge engelsk innen enkelte sjangere, og mange har ambisjon om å komme seg ut på et internasjonalt marked, hvor alle håper på å skyte gullfuglen. Norge blir et for lite marked. Musikk er et internasjonalt språk, som har ulike former verden over, men likevel forstås av alle. De to mest kontroversielle punkter i Lies fremstilling er påstandene om det norske språkets egenart og vår evne til å bruke det til å uttrykke emosjoner. Engelsk blir av mange oppfattet som et lettere språk å synge og skrive på, fordi det er et mer vokalbasert språk enn norsk. Mange opplever det visstnok flaut å uttrykke emosjoner på norsk, fordi «I love you» skal være følelsesmessig lettere å si enn det mer ambisiøse eller forpliktende «jeg elsker deg». I dette ligger en direkte nedvurdering av det norske språks bruksverdi. Spørsmålet er om det er språket det er noe galt med eller skribentene. Lie påpeker at pop— og rockemusikken er full av lett tilgjengelige klisjeer. Det er altså ikke snakk om stor poesi, men mer tale om sjangerbestemt klisjébruk. Hvis det er en kunst å bruke klisjeer riktig, kunne vi kanskje kalle dette kunst, men hvis kunst skal være noe som skaper motstand, bryter grenser og åpner for ny innsikt, er klisjébruk heller et produkt av rimsmeder. Så får vi diskutere hvor stor kunst det er, i stedet for å klage på det norske språk. Jeg skal ikke trette leseren med å ramse opp navn på norske språkbrukere som dokumenterer at det er ikke språket det er noe galt med. Jeg skal heller ikke navngi de norske artister som har fått sitt språklige pass påskrevet i internasjonal presse.Men engelsk er faktisk et sjangerbestemt språk. En rekke musikksjangere kommer fra den anglosaksiske verden. Skal man bli berømt i utlandet og tjene penger innen disse sjangrene, må man bruke stammespråket. Men en vel så stor kunstnerisk utfordring ville det være å gi sjangeren norskspråklige uttrykksformer. Mener man å formidle noe til et norsk publikum, blir denne kontekstualisering viktig.Det siste gjelder ikke minst innen kristen sang og musikk, for eksempel gospelmusikken, som nettopp vil formidle et budskap. Også denne musikkformen er full av klisjeer. Sjangeren har amerikanske røtter, og det meste av repertoaret foreligger på engelsk. Innen kirkelige ungdomsmiljøer fungerer dette utmerket. Men det oppstår lett kulturkonflikter mellom unge og eldre, både fordi mange eldre ikke er fortrolig med musikksjangeren, og fordi de ikke forstår de engelske tekstene, eller i det hele tatt hvorfor man skal synge på engelsk i norske forsamlinger. Hvis sang- og musikkutøvere av denne sjangeren mener å kommunisere til alle aldersgrupper, bør man ta dette problemet på alvor. Det vil også være ønskelig om norske låtskrivere innen denne sjangeren i større grad kunne ta den kunstneriske utfordringen og skrive norske tekster. Man skal i det hele tatt tenke seg om når det gjelder hvordan man bruker engelsk i norskspråklige forsamlinger.Det som her er sagt har overføringsverdi også til andre fagfelt. I det moderne verdenssamfunn er språklig internasjonalisering både uunngåelig og påkrevd. Vi må ha språk som blir forstått på tvers av vanlige språkgrenser. Det skilles i dag mellom superspråk, som er de store språkgruppene fransk, spansk, arabisk, russisk, kinesisk og så videre, mens engelsk betegnes som hyperspråk, fordi det er blitt et felles kommunikasjonsspråk verden over, ikke bare innen sine kjerneområder. Likevel er det viktig å arbeide med fornorskning av de fagområder folk flest får berøring med. Ikke slik å forstå at det norske språk er i umiddelbar fare. Alle generasjoner av vår befolkning snakker norsk, ingen fremmede språk truer i dag norsk som morsmål. Norsk er undervisningsspråk fra førskole til universitet, vi har norskspråklige massemedier og norske forfattere skriver norsk. Men norsk er et lite språk. Derfor er vi nødt til å kommunisere også på et av superspråkene eller på hyperspråket engelsk. Jeg er selv en av dem som gjør det. En del av den forskning nordmenn bedriver har mer internasjonal enn hjemlig interesse. Hvis en forskningsrapport leses av tusen personer internasjonalt, er ikke mange av dem norske, og disse leser engelsk. Men det som skal formidles til folk flest må formuleres slik at det blir forstått, ellers kommuniserer man ikke noe som helst. Vederheftig og lett tilgjengelig populærvitenskaplig litteratur er viktig.Derfor har vi noe som heter Norsk Språkråd. Man kan saktens gjøre seg lystig på dette rådets bekostning for en del av de ordforslag rådet har drøftet, men dette rådet gjør et viktig arbeid for norsk identitet og vår evne til å snakke med hverandre. Vi har et ungt språk, moderne norsk skriftspråk er bare omkring hundre år gammelt, og det er viktig at ikke det dør i ung alder. For nordmenn er norsk verdens viktigste språk.