Organiseringen av prestetjenesten i Den norske kirke er i omforming. Innenfor en så konservativ og tradisjonstung institusjon som kirken, avstedkommer det naturlig nok diskusjon. Den velskrevne artikkelen i Fædrelandsvennen 24. mai av sogneprestene Pål Laukvik og Leif Møller-Stray føyer seg inn i rekken av flere avisinnlegg om saken.Det vil føre for langt — i denne sammenheng - å redegjøre for den prosess som Kirkedepartementet her har satt i gang og de følger de vil få. Flere av de faresignaler som Laukvik og Møller-Stray heiser, er erkjent også ved Agder bispedømmekontor. Men det spørs om de ikke samtidig overser de gevinster nyordningen også bringer med seg: Muligheten for noe større fleksibilitet i bruken av prestene, bedre tilrettelegging av tjenesten for seniorprestene, større handlingsrom i tilfelle konflikter, etc.Endringsprosesser skaper gjerne uro og motstand - logisk motstand, fordi man ikke innser poenget med endringene, psykologisk motstand, fordi endringer av fastlagte mønstre generelt utløser usikkerhet og frustrasjon, og motstand basert på gruppeinteresser og normer. Det er således ingen hemmelighet at prestene tradisjonelt har hatt en meget fri stilling, bl.a. i kraft av tidligere status som statlige embetsmenn. Nå vil altså departementet ar prestene skal styres i retning av større kollegialitet, bedre og bredere teamarbeid og noe større mulighet for fleksibilitet. Og departementet begrunner dette positivt, og har satt i gang kursvirksomhet for å gjøre biskoper og proster til bedre arbeidsledere. Således var samtlige biskoper og stiftsdirektører i et igangsettingsmøte med departementet 26. mai.Prestene vil fortsatt ha stor grad av forutsigbarhet og fasthet i rammene for sitt arbeid. Det er ikke slik at prestene skal løses fra sognet og bli reisende leverandører av pastoralt «stykkgods» over et større område, snart her, snart der. Det er nettopp sognet, og prostiet, som nå blir de tydelige orienteringspunktene for prestetjenesten: Sognet som «særskilt arbeidsområde» og prostiet som «tjenestedistrikt» og basis for ansettelsesforholdet.I min og hele bispedømmets tenkning skal menigheten (sognet) fortsatt ha sin prest. Det medfører bl.a. at flere kapellaner vil bli sogneprester. En menighet er en menighet med sin prest, og en prest er en prest med sin menighet! Konsekvensene av den nye tjenesteordningen som nå er fastsatt, vil samtlige prester få et utfyllende brev om. Etter hvert vil også andre instanser få informasjon, ettersom nyordningen favner videre enn bare presteskapet.Det klokeste er å forholde seg til de realiteter som nå er etablert i og med ny tjenesteordning, og at vi sammen prøver å utnytte de positive muligheter som faktisk foreligger.