Kunstner og kunstkritiker Johan Otto Weisser skal ikke anmelde utstillingen som nettopp er åpnet i Galleri Bi-Z. Der stiller han selv og hans kone, Marianne Lund, ut nye malerier. Weisser er kjent for sine monokrome malerier, det vil si at én farge dekker hele flaten. Denne gangen viser han bilder som han omtaler som videreføring av det monokrome.— Hva ville kritikeren Weisser ha skrevet om kunstneren Weisser?- Jeg skulle gjerne ha anmeldt utstillingen anonymt. Ingmar Bergman slaktet en av sine egne filmer en gang.Men altså - poenget med kunstkritikk er å ta det hele helt alvorlig. Det ville jeg ha gjort - og forsøkt å trenge inn i prosjektet for å finne ut hva det handler om. Med mine forutsetninger, min kunnskap, ville jeg så gitt en vurdering.Men jeg er livredd for hva jeg ville ha funnet på å si!- Folk sier jo ellers mye om monokrome malerier - for eksempel at de kan forveksles med Jotuns fargekart{hellip}- Det viser bare at de ikke aner hva de snakker om. Noen sier også at sønnen på fire år kan være like god kunstner. Da svarer jeg at det må han bare bli - og sope inn kunstnerlønn som vi andre.Men jeg blir først og fremst irritert og lei meg når folk kommer til meg med fordommene sine og forlanger at jeg skal ta dem alvorlig. Selv finner jeg ikke på å si til folk som kan sitt fag, at de er svindlere. Jeg er forbløffet over den mangelen på respekt, over den holdningen til kunst som mange uttrykker. Det er en arrogant og nedlatende holdning fra folk som i utgangspunktet ofte er teite! Før gikk jeg med liv og lyst løs på sånne, nå svarer jeg bare høflig og bestemt hva jeg mener.- Hvorfor lager du monokrome malerier?- Fordi det er så sinnssykt vanskelig. De fleste kunstnere leter opp de vanskeligste tingene - gjerne de som ligger helt på kanten av ens evne til å forstå og utføre. Hvis ikke, blir vi bare produsenter av pynt.Det er ikke alltid jeg selv begriper mine egne bilder. For de utgjør mye mer enn bare en tanke, her må det jobbes med fornemmelser og alle disse uklare tingene. Så har du et kroppsspråk i kunsten din - som sier noe annet enn det du tenker.- Hva er forskjellen på kunstneren og kritikeren Weisser?- For meg er det to vidt forskjellige roller. Men i begge streber jeg etter tydelighet og klarhet. Filosofen Ludwig Wittgenstein mente at alt som kan sies, kan sies klart. Det er min devise, og det er et moralsk krav til alle som ytrer seg i offentligheten.Som kritiker er jeg ikke redd for å være krass og klar. En uklar kritikk er fullstendig meningsløs. Det er viktig å være etterrettelig og gjøre premissene for kritikken tydelig. Hvis jeg klarer det, gjør det ikke noe om jeg tar feil. Etter at jeg begynte med å skrive kritikk har jeg lest mer kunsthistorie og teori enn på mange år. Så hvis jeg ikke skjønner fjæra, bør institusjonen tenke over om den har et formidlingsproblem.- Er det problematisk som kritiker å kjenne så mange i miljøet?- Jeg kjenner alle i bransjen i dette området. Dette har jeg nøye tenkt igjennom og kommet fram til at det ikke spiller noen rolle for meg. Som kritiker har jeg ingen venner - og ingen fiender.- Har du ellers noen venner tilbake?- Ja, og det er forbløffende hvor positivt jeg er blitt tatt imot som kritiker. Det er jeg fryktelig glad for. Selv ville jeg ikke bli sint dersom en nær venn hadde gitt meg en velbegrunnet kritikk. - Hvorfor ble det ingen Weisser-kritikk i Fædrelandsvennen av Per Fronths siste utstilling i Galleri Bi-Z?- Jeg har i prinsippet ingenting imot å anmelde Per Fronth. Men jeg stiller altså ut i samme galleri rett etter han. Jeg så derfor at det kunne bli et habilitetsproblem for meg å anmelde Fronth. Hvis en føler det, må en bare la det være.- I dag åpner også Sørlandsutstillingen. Er du stadig like negativ til den?- Sørlandsutstillingen har knapt noen posisjon i det hele tatt, og det betyr ikke noe om du er med der eller ikke. Da den startet var den enerådende på sitt felt, men siden har vi fått både Sørlandets Kunstmuseum og Bomuldsfabriken i Arendal. Det er bedre å gi mer midler til disse og la dem få et ansvar for å ta hånd om debutanter.- Hvordan er situasjonen for landsdelens kunstnere generelt?- Det er vanskelig å leve som billedkunstner, og det er veldig få seriøse visningssteder. Mange unge flytter fra landsdelen fordi det ikke går an å etablere seg som nasjonal billedkunstner her. Det er ekstremt viktig at kunstmuseet og Bomuldsfabriken gis arbeidsrom. Dessuten trenger vi i Kristiansand sterkere satsing på kunstforeningen - en økt profesjonalisering i likhet med det som er skjedd med Agder Kunstnersenter. Kunstforeningene har vært basert på dugnad, men det går ikke lenger.- Kunstnernes inntekter er ujevnt fordelt. Er det mye misunnelse i de kretser?- Jeg er ikke kunstner på grunn av salget, men fordi jeg er interessert i en helt spesiell del av samfunnet. Noen selger mye og andre arbeider med ting som er vanskelig å omsette. Men misunnelse er det ikke, tvert imot. Folk unner hverandre alt godt, iallfall de jeg kjenner.Tekst: Svein Harald Moe svein.h.moe@fvn.no 38 11 32 42