Cruisegjester, ferjepassasjerer og campingturister myser mot fjell og fossefall mens de fester fjordenes magi på video og foto. Men flommen av bussende, seilende og bilende har altså ikke skamfert verken Geiranger, Nærøyfjorden eller den verdensarv fjordfolket er satt til å forvalte.Kritikere bosatt utenfor Geiranger mener derimot at grensen for turisttrafikk er nådd med alle cruiseskipene som spyr ut forsøplende røyk inne mellom fjellene. Lokale turistverter føler at avgassene er til å leve med de få dager per år det er flere skip samtidig der inne.Men hva er det med vestlandsfjordene, siden strøket fascinerer både kongelige og de brede masser? Og noen spør — hvor lenge vil landskapet forbli slik? Det siste dramatiske spørsmål er knyttet til frykten for at steinmassene i Åkerneset i Storfjorden skal rase ut og skape en tsunami som feier vekk strandbebyggelsen i både Geiranger og nabobygda Hellesylt.Kvekerne først. Viktigst i miksen som trollbinder så mange, er naturen, mørke og truende fjellsider tusen meter over fjordspeilet, dekorert med litt grønt og store og små fosser. Mest berømt er De syv søstre, men når snøsmeltingen er på det heftigste, har De syv store konkurranse fra 250 andre mindre fossefall.Sunnmøringer er viden kjent for å skape mye av ingenting. Innerst i Geirangerfjorden fantes en gang «bare» sjøen, fjellene, småbruk, hester og en gruset bratt vei opp til Djupvasshytta. Synet gjorde et uutslettelig inntrykk på de første cruiseturistene - en flokk nederlandske kvekere om bord på SY «Nereid». De ankret opp i 1869 - og siden har turismen ballet på seg. I 1935 hadde Geiranger flere biler per hode enn Oslo. 50 åpne 7-setere var sysselsatt med å frakte turister til Dalsnibba.De første turistene innerst i Sognefjorden kom også sjøveien. Senere kunne de komme i hest og kjerre via Voss og Stalheim, over hundre hester i et følge, fortelles det. Flåmsbana ble bygget under siste krig, men er først de siste årene blitt er formidabel turistmagnet. Det er ikke lenge siden NSB ville legge den ned.Skatteflyktningen. Evnen til å ta vare på lokal egenart - medregnet menneskene, veier tungt når den fornemme liste settes opp. De som opp gjennom tidene har klort seg fast i fjordlandskapet, er stabeiser av beste vestnorske slag. Ta bonden på Skageflå - bruket 250 meter over fjorden. Han hogg vei i fjellsiden opp til småbruket som siden har vært utfluktsmål både for Europas kongelige og turister av mer folkelig byrd. Småbrukeren dro opp stigen hver gang skatteoppkreveren meldte sin ankomst. I dag ville vi vel kalt ham skatteflyktning.Den tilsvarende stigen på stien opp til Stegen, 300 meter over Aurlandsfjorden, er nå erstattet med en utsprengt hylle i fjellet, men noen allfarvei vil den bratte stien til gårds aldri bli.Den tyske keiser Wilhelm var helt hekta på de vestnorske fjordene. Hvorfor finner vi noen svar på i Norsk Fjordsenter, et toppmoderne museum og besøksmål i Geiranger. Her fortelles historien om sliterne langs hele den barske norske kystlinjen. Innblikk i forfedrenes strev gir et bedre perspektiv på vår tids oppblåste hverdagsbagateller.Tekst: Magne Reigstadmagne.reigstad@bt.noBERGENS TIDENDE/FÆDRELANDSVENNEN