Selv sykehuset er vakkert på utsiden. Foto: Lars Hollerud
Lundsbrua, rammet inn fra vest. Foto: Lars Hollerud
Nylig utsprungne i Rådhusgata. Foto: Lars Hollerud
Naturen har pyntet Møllevannsveien. Foto: Lars Hollerud
Av og til passer lys til pent tre. Foto: Lars Hollerud

Det vi så, langs vestsiden av elvebredden, i Rådhusgata, i parken utenfor sykehuset og i Møllevannsveien, ses vanligvis når det stunder mot feiring av landet.

Egentlig er det nok å si at det holder å løfte blikket.

Men etter som vi må skrive litt mer, og ikke bare henfalle til lyriske vendinger om synet som ses når noen få stopp legges inn på en kjøretur i og rundt byen, ringte vi en ekspert.

Kortvarig

Det er han, gartner Jens Kvarstein fra Kvarstein, som sier at vi må nyte mens vi kan.

— Vanligvis varer denne eventyrlige blomstringen i to-tre uker, avhengig av hvor mye sol trærne får, sier Kvarstein, som egentlig snakker om kirsebær- og/eller plommetrær, og/eller slektninger av disse.

— Det vi kaller prydtrær kommer fra prunusslekta, altså kirsebær, forklarer fagmannen, som legger til at epletrærne blomstrer senere.

Et nettsøk på prunus avslører at kirsebærslekten har to viltvoksende arter i vår flora, nemlig hegg og slåpetorn. Ifølge nettstedet miljonare.no er det usikkert om morell opprinnelig vokste vilt. Slekten kjennetegnes med at bladene er enkle kvasstannet. Blomstene er femtallige, sitter enkeltvis eller få sammen i skjerm, eller i klaser i bladhjørnet. Fruktbladet blir til en steinfrukt med mykt fruktkjøtt.

Hvor er humlene?

Et naturlig spørsmål er da om massiv blomstring gir rikelig med frukt.

— Ikke nødvendigvis. En vår som kommer tidlig og gradvis, er ideelt. Spørsmålet er om insektene blir av. Så langt har jeg bare sett en enslig humle. Insektene trengs for god bestøving, påpeker Jens Kvarstein.

På spørsmål om når prydtrær ble vanlig i Norge, svarer han at faren, Bernt, solgte slike da han startet gartnerkarrieren på 1950-tallet.

Så en liten innrømmelse.

Jakten på bildemotiver til denne saken, tok fem minutter mer enn den kunne tatt. Den tiden gikk med til å sitte under et tre, med ryggen til en stamme omtrent på alder med meg selv. Jeg lurte litt på om bærene som snart kommer der oppe er sure eller søte. Men mest gledet jeg meg over det jeg så ved å løfte blikket.

Andre lyriske tanker kan du tenke selv, ved å titte på bildene eller ta en tur ut mens trær fortsatt er pyntet i hvitt, rosa, rødt og mørkerødt.