Det er sånn det er!

Men Vest-Agders assisterende fylkeslege er ikke bare tålmodig.Hun er, ifølge venner og kolleger, ekstremt sosial. Sterk på kjøkkenet. Uhøytidelig, med sans for det komiske. Fargerik — bokstavelig og billedlig. Rask i vendinga - noen ganger litt for rask. Hun er usvikelig optimist. Har imponerende evne til å takle livets påkjenninger - dem har hun hatt en del av. Hun ser aldri problemer, bare utfordringer. Dem ser hun imidlertid fra uvante vinkler, Hagerup-Jenssen er flink til å stille utradisjonelle spørsmål.Det sier altså folk som kjenner henne. Noen mener at hun med fordel kunne reflektere litt mer før hun snakker. Snakke gjør hun mye og ofte - hun har meninger om det meste og brenner sjelden inne med dem. Dessuten er hun travel. Har alltid noe hun skal rekke først, derfor kommer hun ofte for seint. - Hvis hun ikke dukker opp til intervjuet, så vent. Hun har ikke glemt det. Hun skal bare ordne noe annet først. Kanskje klare opp i en dobbeltbooking - sånt hender henne, sier en kilde.- Mamma er spontan, kreativ, energisk og humoristisk. Hun er en god venn og en evig optimist. Har hun et sykt bein, gleder hun seg over det friske beinet. En god, men krevende mor, sier sønnen Henrik.Hun er ingen dårlig datter, heller. Det fremgår av telefonsamtalen med far.I et langt liv har han vært lege, som sin datter. Nå er han 93 og nok mer for pasient å regne. Han ringer fra gamlehjemmet i Oslo og meddeler sin datter at han gjerne vil ha et sted å bo.- Men du bor jo der du er nå, far, sier Toril.Far vil ikke høre på det øret. Han vil ha et hjem. At et gamlehjem bare er et hjem i lingvistisk forstand, er han neppe alene om å mene. Han hører ikke på det andre øret heller - det skurrer i høreapparatet. Hagerup-Jenssen gjentar og gjentar. Ber ham få hjelp til å sjekke batteriet. Stemmen summer av respekt og kjærlighet - ispedd en tone tristesse. Hun beklager overfor meg at hun må ringe ham opp igjen.Jeg får tid til å kikke rundt i huset i Hyllebakken. En stor enebolig der Hagerup-Jenssen har bodd alene siden «Fegga» - ektemannen Fredrik - døde for fire år siden. Solid og bastant, mye trehvitt. Møbler der man fornemmer slekters gang i fernissen. Malerier med vill vestlandsnatur, side om side mer det moderne, nonfigurative og fargesprakende.Vår assisterende fylkeslege er åpenbart opptatt av kunst og kultur, opphav og tradisjoner.På veggen et fotografi av «Fegga» i et av sine lykkelige øyeblikk, med bikkja ved foten og ryper over skuldra. Tre barn i bunad er nå blitt voksne; Ingeborg 32, Henrik 29 og Maria 26. Ingen av dem ble lege, men alle tre havnet i helsevesenet - dette mangehodede troll som mamma prøver å holde en viss orden på.Toril Hagerup-Jenssen legger på røret. Forklarer nøkternt at far er litt desorientert. Hun er usentimental. Prøver å være flink pike.Det føles nødvendig å spørre om hun ikke synes det er litt trist.- Jo, selvfølgelig er det trist. Men det er sånn livet er. Det er fint hvis jeg kan være noe for ham når jeg ringer. Han skjønner ikke helt vitsen ved å leve, noen hver kan jo lure på det av og til. Sier hun og ler. Hagerup-Jenssen ler ofte og mye.- Du er flink til å kaste tunge ting av, sier de som kjenner deg - enten det nå dreier seg om tapet av en mann eller et bryst?- Jeg har lært meg at det er bortkastet energi å gruble over alt det man ikke kan endre. Dessuten er jeg sparsommelig når det gjelder å gnåle om min egen utilstrekkelighet eller dårlige samvittighet.Sånn er det.Hun karakteriserer seg som heldig. I yrkesmessig sammenheng har hun møtt mange med mindre flaks i livets lotteri.- Jeg har ofte lurt på hvor jeg hadde vært, om jeg hadde fått samme betingelser som dem.Hun ble født i Norheimsund for seksti år siden. Far var doktor, mor pianistinne.- Mor var et festlig menneske. Men nokså nevrotisk. Og så skyldte hun på alle andre. Jeg var heldig som vokste opp i et hjem der jeg ble sett. Men gjennom mor ble det tidlig tydelig for meg at vi mennesker har ansvar for egne liv.Det er sånn det er.Alt som femåring flyttet hun med familien til Oslo. Ble der til russefeiringen var unnagjort, og reiste til Tyskland for å studere medisin.Det stod ikke skrevet i stjernene at hun skulle bli doktor. - Snarere skyldtes valget mangel på fantasi. Vi er altfor lite gale, vi mennesker. Legger for mye bånd på oss. Vi læres opp til å dyrke det vi er flinke til, ikke det vi syns er kjempegøy. Det er sørgelig. Jeg skulle ønsket at jeg var mye sprøere, sier Hagerup-Jenssen.Tidvis kan det virke som hun er godt i gang med det prosjektet.Tilfeldighetene og kjærligheten brakte henne etter hvert til Kristiansand. Men fortsatt er det Hardanger som er hjemme.- Vanskelig å forklare. Noe har med røtter å gjøre. I Hardanger treffer jeg folk som ikke kjenner meg, men de kjenner slekta mi - og det plasserer meg i en sammenheng. Dessuten er det noe med naturen. Nei, det er mye med naturen. Jeg er ikke noen trimstresser, men jeg liker å gå tur på fjellet. Nei, egentlig er jeg nok ikke noe bymenneske. Fjellene, fjorden, fargene - hun ser dem for seg bak lukkede øyelokk.Når hun ruller opp lokkene, er øynene sprell levende. Slik hele dama er det. Hagerup-Jenssen er både heftig og begeistret. Hun serverer sine mangfoldige meninger uten innpakningspapir.Mat serverer hun derimot med garnityr og tilbehør. I vennekretsen går det gjetord om gjestebudene.- At du orker alt dette slitet på kjøkkenet, spør folk?- Jeg skjønner ikke spørsmålet. Hva skulle jeg gjort da? Har du et bedre alternativ? Jeg er glad i å lage mat, i å spise mat, i å være sammen med vennene. De er mine støttekontakter, jeg er aldri alene med prøvelser. Ved å dele bordets gleder slår jeg masse hyggelige fluer i ett smekk.- Rart, at du som er så glad i mennesker, skulle ende som papirdoktor - en blanding av lege, politi og politiker?- Mange av oss er likevel glade i pasientsituasjonen. Men som papir-lege kan jeg påvirke utviklingen i en retning jeg tror er riktig. Det er mye politikk, og vi har betydelig makt. Makt er ikke farlig så lenge du er den bevisst og vet hva som motiverer beslutningene. Politi-delen av jobben går på tilsyn med helsetjeneste og personell. Noen er glade når vi kommer, det gir en anledning til å rydde opp. Selv leger gjør feil, yrket har alltid vært risikabelt. Helsearbeidere er redde for å gjøre feil, men de må ikke la seg knekke når det skjer.Sier hun og fortsetter med risiko-adferd, livsstil, krav om evig ungdom, kronisk syke, og kreftforskning. Hun snakker om å se det friske hos den syke, om at et lands kultur avspeiles i hvordan de svakeste ivaretas og masse annet. Hun snakker norsk, ikke latin - «fordi møter med mennesker ikke blir spennende om man bruker stammespråk». Hagerup-Jenssen snakker tydelig. Inntil hun plutselig avbryter seg selv.- Jeg er som en juke-box. Putter du på ei krone eller et stikkord, så surrer og går vi i det uendelige. Nå snakker jeg om flere ting jeg vet lite om, men det er jo moro å tenke høyt.- I tretten år har du vært fylkeslege Kristian Hagestads nestkommanderende. To profilerte, men svært ulike personligheter - går det i hop?- Jeg tar det i to punkter pluss dokumentasjon. En: Han ansatte meg til tross for at han kjente meg fra før. To: Han er ikke sånn som han ser ut. Han er frodig og spennende, har mange gode sider. En tolerant og fin leder. Dokumentasjon: Da han ble tildelt Kongens Fortjenstmedalje, var jeg av dem som jobbet i kulissene - fordi jeg syns han fortjener en slik utmerkelse.- Over til andre leger, du skrev ikke under på deres opprop mot korrupsjon og legemiddelindustriens makt?- Det er en viktig debatt og et godt initiativ. Legene mener de kan påvirke pasientene sine. Samtidig hevder mange hardnakket at de selv er upåvirkelige av legemiddelindustrien. Det er et paradoks. Markedskreftene - i alle sammenhenger - styrer oss mer enn jeg liker.Hun liker ikke syting heller. Da hun for seks år siden ledet styringsgruppen for det store mammografiprosjektet, var det mange av pasientene som klaget. Det gjorde vondt å få klemt puppen flat i apparatet.Hagerup-Jenssen ville vite hvor vondt det var. Hun slengte puppen inn mellom glassplatene, får jeg en forståelse av. Nåja, slengte var kanskje litt mye sagt. Hun er ikke helt Anna Nicole Smith, heller. Men hun lot seg altså mammografere.Hun fikk vite to ting: At det ikke gjorde nevneverdig vondt. Og at hun hadde brystkreft.Reaksjonene fra omgivelsene var mange og ulike. Selv var hun nok blant dem som tok det med størst fatning.- Noen ser katastrofe-scenarier. Guuud, sier de, tenk om du har fjernet puppen unødvendig. Kanskje kunne jeg ha levd til jeg døde av noe helt annet, men det er et eksperiment jeg ikke ville være med på. Hun tar pause. Tenker. Formulerer seg omhyggeligere enn ellers. Av hensyn til medsøstre som er i samme situasjon, men som har andre reaksjoner og følelser.- Dette er vanskelig å snakke og skrive om. Jeg syntes det var lite å miste en pupp. For «Fegga» og meg betydde det nesten ingenting. Men jeg vet andre tar det annerledes og mye tyngre, og har respekt for det.Selv har hun ikke anlegg for katastrofe-scenarier. Hun har ankerfeste i fortid og tradisjon.- Du må kjenne historien for ikke å få panikk i samtiden. Det meste har skjedd før, enten vi snakker om selvmord eller algeoppblomstring.To år etter at kreften tok brystet, mistet hun «Fegga» - kjæresten gjennom mer enn tre tiår.- Det er sørgelig å ikke kunne dele den fasen av livet jeg er i nå, med den jeg har bygget det opp sammen med. Det er godt å bo her. Det er her i huset jeg hører til. Det er her i Kristiansand bekjentskapskretsen og vennene kjenner historien min. Når du blir aleine, er du i større grad avhengig av å holde kontakten.- Trist at ungene er ute av både huset og geografien?- Det er sånn livet er. De har krav på å leve sine liv, sammen med sin generasjon.- Tenker du ofte på «Fegga»?- Ja. Han er fortsatt en «levende» til stede, en naturlig del av mitt tankeliv. Jeg tenker på det fine vi hadde sammen, jeg grubler ikke over det vi ikke fikk - det blir meningsløst. Han er liksom til stede i hodet mitt, uten at jeg bevisst trekker ham fram. Jeg forsøker å klare balansegangen: Sorgen skal ikke fortrenges, men heller ikke få dominere. Jeg prøver å ikke bli så trøtt, for da blir jeg fort trist. Det er en slags hjelp til selvhjelp. Jeg gir meg selvfølgelig lov til å være trist når jeg er trist. Men det ville vært et hån hvis jeg ikke hadde klart å leve videre på grunn av sorg - overfor «Fegga», som ikke fikk leve. Dessuten har jeg tre unger som har bruk for ei mor, selv om de bor hjemmefra. Vi betyr mye for hverandre. Sa Henrik at jeg er en god venn? Det var skjønt sagt, du må vente litt mens jeg inhalerer.- Omgivelsenes reaksjoner på enkefru Hagerup-Jenssen?- Folk tror meg ikke helt når jeg sier at jeg har det greit. Når vi to - «Fegga» og jeg - hadde det så godt sammen, da skal det liksom ikke gå an å ha det fint alene. Jeg tror det er lettere å mestre alenelivet etter et godt, likeverdig forhold enn hvis ekteskapet har vært vanskelig.Sier Toril Hagerup-Jenssen. I forrige uke rundet hun 60 år. Dette intervjuet skulle stått på trykk sist helg, mens hun hadde tre dagers feiring med nesten førti gjester i Norheimsund.- En blomstringstur til Hardanger?- Det er vel mer snakk om en avblomstringstur, sier jubilanten.Mens jeg satt streikevakt i solsteiken, cruiset hun og vennene Hardangerfjorden med veteranskipet «Mathilde». De utsatte seg for frostfare i tidenes verste maivær. - Vi hadde det festlig, forsikrer doktoren i ettertid. Toril Hagerup-Jenssen lar seg ikke stanse av noe. Kulingkast og haglbyger inkludert.Det er sånn hun er.