KRISTIANSAND: — Spør om jeg husker. Jeg sto her i 2. etasje i Gyldenløves gate 1 da det smalt. Granater ble skutt fra krigsskipene som var på vei gjennom tåkebeltet mot Kristiansand. Kirkespiret ble truffet, og gikk over ende og tyske soldater krøp i land som padder. 80 år gamle Mia Vikebakk snakker mye og gjerne om aprildagen da tyske tropper invaderte byen. 14 personer døde som følge av angrepene. - Krigen må ikke gå i glemmeboka. Heldigvis har ungdom begynt å interessere seg for krigen. Det er bra. Jeg låner stadig ut materiale når de spør, sier hele byens Mia og den tidligere svært så markante Ap-politikeren i Kristiansand. Selv våknet hun av av drønnet fra granatene.- Jeg så ikke skipene fra rommet mitt, men gjett om jeg hørte skytingen og sykebilene som ulte gjennom bygatene. Kort tid senere var deler av byen skutt i stykker. Jeg så kirkespiret ble truffet og vippet over ende. Det var forferdelig. Uredd løp hun ut og fikk tak i en glødende bit av granaten. - - Far skrek; Mia legg den fra deg! Nå er det farlig. Løp i kjelleren

I stedet beordret han døtrene av sted på skolen - som om det hele var over.Der og da maktet ikke far og enkemann, Toralf Benestad å ta innover seg at Norge var blitt trukket inn i den nye storkrigen i Europa, som skulle vise seg å vare i fem lange år. Heller ikke at Kristiansand festning var angrepet, byen besatt og tyske vaktposter hadde tattoppstilling utenfor den gamle politivakten på torget. Forsto ikke alvoret

15 år gamle Mia forsto ikke alvoret.- Var ikke gamle jenta, vet du. Men min søster som var to år eldre enn meg, var redd og våget ikke å gå ut. Hun valgte kjelleren, og ble sittende der alene i det mørke, lille rommet hele resten av dagen. Men Mia var nysgjerrig og fulgte sin far.- Vi skulle hjelpe far å flytte denne dagen, minnes hun. - Vi måtte være ute av Maskinistforeningens hus innen 15. april - og far hadde det travelt. Far tok toget kvart over åtte til jobben på Vigeland Brug. På veien møtte vi tyske soldater og mennesker på flukt. Til og med en av lottene hadde fått panikk og ville rømme byen. - Hørt på maken? - Det nytter ikke å være lotte bare til pynt. Folk hadde allerede samlet seg på torget og trengte hjelp. Jeg håper aldri vi i moderne tid må oppleve at Norsk Folkehjelp eller Røde Kors lar medmennesker i stikken og rømmer når katastrofer melder seg, sier hun mens hun kikker i gamle album. På flyttefot

Far og datter fortsatte flyttesjauen som om ingenting var hendt. -Folk trodde vi drev og evakuerte der vi gikk med taklamper i hånden og glasstøy i hver vår rullevogn. For selv om byen altså var invadert, tenkte i mest på å få slepe og båret stoler og kokekar innen fristen, humrer Mia. Det ble ikke noe skole på Mia denne aprildagen i 1940 - ikke på mange måneder, når sant skal sies. Tyskerne tok alt som het skoler. Først senere fikk på dagen fikk hun høre hvem bombene hadde drept i bekjentskapskretsen, hvem som var skadet og hvor mange som var blitt lemlestet.Meldingene gjorde inntrykk. Pisket og slått

Krigen har satt sine merker, betror hun. - Jeg glemmer aldri da vi ble pisket og slått av nazistene. Det skjedde i 1941. Da kongen hadde bursdag var vi en gjeng som ville markere med flagg og blomster. Far stoppet flagget, men jeg løp ut med blomster i hånden. En nazist kom ridende, og begynte å piske og slå - om igjen og om igjen.Senere under krigen ble hun hushjelp hos den svenske oberst Falkenberg på Asperøy utenfor Lillesand. Hun rodde ut hver dag i ett år, før familien måtte evakuere øya i 1944. Sokker til Moldova

I dag er Mia gammel og skral i helsen, men gløder fortsatt for fred og rettferdighet. - Fred og frihet er store, store ord. Jeg ber til min Gud om at det må fortsette å være det. De Nazi-greine vi ser i dag må forbys. Det er unge mennesker på vei nedoverbakke, uten mål i livet som må få hjelp til å snu. Selv bruker hun mesteparten av tiden til å strikke sokker og pledd til fattig barn i Moldova. 285 par sokker og 35 pledd har hun sendt av gårde.Hun har kjøpt garn for tusenvis av kroner og strikker varmt til dem som fryser. Alle monner drar, er mottoet. Derfor strikker Mia som besatt. Fagert er landet

80-åringen har ikke lagt opp til noen markering i dag.- Jeg skulle veldig gjerne ha vært invitert og fått følge markeringen til Odderøyas Venner, men blir nok hjemme i stedet. Livet går stille nå. -Men jeg har en bønn. La oss minnes major Lauvdal og hans siste hilsen til landet før han ble tatt av dage av tyskerne. Jeg glemmer aldri historien om ham da han gikk forbi alle fangene på Grini og sang. «Fagert er landet» - og alle fangene sang med. Sangen er den dag i dag den vakreste hun vet.