KRISTIANSAND:
Det sier «Kari», en kristiansandskvinne i 30-40-årene. I tre år levde hun sammen med en voldelig mann.
— I begynnelsen merket jeg ingenting, bortsett fra et voldsomt temperament. Men etter noen måneder kom luggingen, dyttingen og spyttingen. Og den psykiske terroren; frykten for at han ville «klikke» hvis jeg ikke fulgte hans regler. Jeg levde i konstant frykt, sier hun.
Barna hun hadde fra et tidligere ekteskap klarte hun å skjerme ved å sende dem inn på soverommet når han var i dårlig humør. De lærte å være stille.
Sjalusien og ønsket om full kontroll var sykelig. Tok hun ikke telefonen når han ringte, var det nok til en omgang når han kom hjem.
«Kari» ble advart av både venner og sin egen familie mot å innlede et forpliktende forhold til den nye mannen. Men hun hørte ikke.
— Når man er forelsket, ønsker man at alt skal være bra. Og så var jeg for stolt til å innrømme at jeg hadde tatt feil. Jeg sminket meg og spilte teater.
To ganger stakk hun av, men kom tilbake.
— Jeg har spurt meg selv hvorfor mange ganger. Men han var god til å snakke for seg. Ba om tilgivelse for at han hadde vært en dritt, og lovet bot og bedring. Og jeg trodde og håpet. Dessuten hadde han hatt en forferdelig oppvekst, og jeg følte meg på en måte sterk når han sa at jeg var den eneste som kunne klare å leve sammen med ham.
Det var først da hun kom til Krisesenteret hun klarte å rive seg løs. Der fikk hun profesjonell hjelp og selvtillit til å bryte båndene.
— Da viste det seg at han ikke var typen til å hevne seg på meg når det kom til stykket.
I dag føler «Kari» seg fri og trygg. Også barna merker det nye livet.
— En dag sa en av dem: «Jøss, nå trenger vi ikke være så stille lenger.»
vidar.udjus@fedrelandsvennen.no