De nitti menneskene er ikke blitt friske. Men svært mange av dem er blitt friskere.

Fordi de er blitt sett, blitt hørt. Og blitt møtt. Som regel med en klem og noen oppmuntrende ord. Ingrid Nilsen liker å ta tak i folk — i videste forstand.

Hvem er de, disse psykisk syke menneskene?

Det ubehagelige svaret er at de er nesten akkurat som deg og meg. Bare at de - i tillegg til dine og mine plager - også bærer ei tung bør som heter diagnose.

Kompetanse

— Men det blåser jeg i. Jeg er ikke opptatt av deres sykdom og diagnoser. Jeg vil møte dem der de er, fokusere på deres kunnskaper og kompetanse. Lytte til hva de vil eller drømmer om, sier Ingrid Nilsen.

Målet for prosjektet hennes er å få dem ut av isolasjonen, inn på arbeidsplasser eller i utdanning. «Arbeidsforberedende tiltak for mennesker med psykiske lidelser» heter opplegget. Det tar sitt utgangspunkt i Kristiansand kommunes psykiatriplan og skal ha fokus på arbeid og alternativ tenkning.

— Jeg har skuffene mine fulle av rapporter og utredninger, gå ut i det virkelige liv, sa daværende helse- og sosialdirektør Svein Simonsen da prosjektet startet. Siden har Ingrid Nilsen og «høyrehanda» Erna Tveiten vært på farta.

Feltarbeidere

— Ja, vi er feltarbeidere og trives aller best med det. Det er de syke selv som best kan fortelle hvordan de har det og hva de ønsker seg. Jeg ønsker meg å utnytte restarbeidsevnen deres. De færreste kan jobbe fullt i en vanlig jobb. Men de fleste kan jobbe litt i en tilrettelagt stilling, sier Nilsen.

Og det er det de har felles, alle som hun jobber med: De ønsker en endring i livssituasjonen sin.

Hvis Kristiansand er en vanlig, norsk by - og alt tyder på at den er det - har 2-2,5 prosent av befolkningen en psykisk lidelse. Det vil altså si et sted mellom 1400 og 1700 mennesker.

— Det vi vet, er at gruppen blir stadig større og medlemmene stadig yngre.

— Hvorfor yngre?

— Blant annet fordi kravene blir stadig vanskeligere å leve opp til. Kravene til utseende, klær, vekt, fasong og figur. Kravene til å lykkes, gjøre suksess, henge med. Kravene i arbeidslivet til effektivitet og omstillinger, folk møter veggen. Mange henger ikke med, de smittes av det vi kaller livsstilsykdommer, og så tipper det over for dem. Det er ikke lett å være menneske, sier Nilsen.

Hva vil de?

— Du sa at de ønsket en endret livssituasjon, hva vil de?

— De vil lære noe, gjerne gå på skole. De vil ha en jobb der det er lov til å bli syk, og så komme tilbake. De vil prøve seg i en bedrift, uten krav og forpliktelser. De vil gjøre nytte og være aktive samfunnsdeltakere.

Noen av dem sliter psykisk, noen er alvorlige kronikere med stadige sykehusinnleggelser, noen strever med kombinasjoner av rus og psyke. På godt norsk har de fleste mistet fotfestet. De sitter hjemme og ser i veggen eller fokuserer på sykdom og elendighet. Noen er sykmeldte, andre uføretrygdet eller på tiltak av ulike slag.

Men Ingrid Nilsen tror altså det kan nytte å stable dem på beina igjen.

Flotte mennesker

— Hva gjør du med dem?

— Jeg møter dem og jeg lytter til dem. De er flotte mennesker. Så fokuserer jeg på ressurser og muligheter. Jeg gjør dem ansvarlige, det er bedre enn bare omsorg - selv om også det er viktig nok. Målet er å få dem inn i hospitantstillinger i private bedrifter og offentlige virksomheter.

— Og det nytter?

— Selvfølgelig har vi skuffelser og tilbakeslag. Det blir ikke til gull alt vi tar i. Og alltid tar det lang tid, det er en møysommelig prosess. Men det nytter, ingen skal ta fra oss det. Tilbakemeldingene er gode. Gjett hva det gjør med et menneske som har psykiske lidelser når arbeidsgiveren ringer meg og spør om vedkommende kan videreengasjeres i et vikariat eller en sommerjobb!

Mat-sjåfører

Hun forteller med glød at det er «10-12 av mine» som kjører ut mat til sykehjem og privatpersoner hver dag.

— De jobber på tarifflønn, har tillitsvalgte og avholder månedlige personalmøter. Helse- og sosialdirektør Lars Dahlen var med en hel dag som hjelpemann på bilen, for å se hvordan de mestrer oppgavene.

Mange av sliterne har karret til seg gode karakterer og strålende eksamener. Tidligere hadde de et anstrengt forhold til skole og lærere, nå viser de at de duger.

Ingrid Nilsen legger ikke skjul på at egnede arbeidsplasser er en mangelvare. En viss skepsis gjør seg gjeldende, men den forsvinner hos dem som tar sjansen på å satse litt utradisjonelt.

Skaper arbeidsplasser

Og når Ingrid Nilsen mangler arbeidsplasser, skaper hun dem selv.

Kafé Påfyll eksisterte før hun begynte i jobben. Men da driften av ei kommunal personalkantine skulle ut på anbud, fikk hun stanset prosessen. Organisasjonene ble involvert, driften er prosjektbasert med to fagfolk som basis.

— Resten gjør mine. Nå jobber 35 av dem i ulike kafeer og kantiner. Noen kommer seg videre i helt vanlige jobber. Andre vil ikke videre, fordi de synes kafejobbinga har trygge og gode rammer. Dessuten har de eierskap til jobben sin. De lever ikke av jobben, men for den. De kommer, selv om de ikke er i toppform - sykefraværet er påfallende lavt.

Lønnsomt

— Og «investeringen» er lønnsom?

  • Udiskutabelt. Effektene er mange. Vi vet at innleggelsene i psykiatrien blir færre og kortere. Medisinbruken reduseres, trygdeytelsene trappes ned når de hever lønn. Målet er at en del skal kunne kvitte seg helt med trygd. Vi må bare ha tålmodighet og tid. Den hos oss som tar to skritt fram og ett tilbake, er på vei. Den som tar tre skritt fram og ett tilbake, er på god vei. Sånn er det i vår bransje, sier Nilsen.

Hun drømmer om at de store, offentlige etatene, aetat og trygdeetaten eksempelvis, må bli flinkere til å vise romslighet og varme overfor mennesker med psykiske lidelser.

— Jeg ønsker at de må møte «mine» slik de selv ønsker å bli møtt. Slik at «mine» ikke opplever seg som et nummer i rekka, et menneske som verken blir sett eller hørt.

Bondegård-drøm

Og så drømmer hun om at de må få til bondegård-satsingen de nå er i gang med. Ei godt voksen dame og ei ung jente skal jobbe sammen med tre generasjoner på en gård i Kristiansand.

— To dager i uka skal de spa møkk, stelle hester og ellers gjøre det som skal til på en gård. Får vi dette opplegget til, kan det utvikle seg til noe stort og viktig, sier Ingrid Nilsen.

— Kan alle «dine» passe en jobb?

  • Det vet jeg ikke, enkelte har aldri fått prøvd seg i arbeidslivet. Men alle har kjempekompetanse på livet.

Livet litt utenfor den slagne landevei.