Vi la om planene våre.

— Jeg skjønner det, det er et ugreit skift.

I drøyt tre timer pendlet han mellom Sørlandsparken og Flekkerøy, uten vår bistand. Så var det nesten tre timers pause på Rige.

Dialekten røper at det er lenge siden 29-åringen forlot fødebyen Farsund. Livet hans har vært mye buss. I Oslo kjørte han suppebuss for Frelsesarmeen - en fin erfaring. Eller turbuss til Østerrike og Frankrike, moro det også. Aller best kanskje å kjøre pensjonister på tur i Norge, det er koselige passasjerer som han rekker å bli litt kjent med. Antonsen er glad i både buss og mennesker.

Vi møttes til andre økta og tok ham med buksene nede.

Bussjåfører må gå på do når sjansen byr seg. Det kan gå noen timer til neste mulighet.

— Han kommer snart, sa en kollega.

Det kjennes på lukta at det er kompedag i kantina. Eimen ligger tett over bordene og sjåførene gafler innpå. Antonsen nøyer seg med matpakka og en slant kaffe fra termosen.

Så er han klar.

Han er roligere enn vi hadde forventet, etter beskrivelsene hans av en særdeles stressende hverdag. Preget av forsinkelser, tidspress, trafikkaos og tidvis misfornøyde passasjerer. Det var derfor han etterlyste litt mer smil i trafikken.

Bussjåfører er frontsoldater, det er de som får skyllebøttene for alt hva AS Bussen gjør. Eller ikke gjør.

Siden -98 har han kjørt for selskapet. Gjennomtrekken er stor, snart kan han regne seg som veteran. Ti-tolv mann gikk sammen på kurs da han startet. I dag er det bare han som fortsatt kjører buss. Lav lønn og høy stressfaktor er to av forklaringene.

Han har etter hvert lært seg teknikker for ikke å bli altfor stressa.

— En av dem er å ikke la meg ødelegge av ting jeg ikke kan gjøre noe med, sier han.

Noen timer senere dokumenterer han det: Vi står i stille kø på Lundsbroa.

— Akkurat nå skulle vi vært på Hånes. Men dette kan jeg ikke gjøre noe med, sier han rolig og nikker mot den urørlige køen. Og slår fast at det er viktigere å beholde forstanden enn å holde rutetabellen.

Selv om det kan vanke kjeft fra utålmodige passasjerer.

Han skrur koppen på termosflaska. Pausen er over. Virkeligheten venter.

— Dette er Raymond Hansen som er på opplæring, han blir også med på turen.

Hansen er seksti, opprinnelig fra Fredrikstad men bosatt i Kristiansand de siste førti årene. Han ser ikke ut som noen førstereisgutt.

— Jeg er det som sjåfør. Sertifikatet for buss og trailer er helt ferskt, tatt uka før jeg fylte seksti - det er siste frist.

Han har jobbet offshore og i shipping, som inspektør. Langt mellom kjøttbitene i dagens marked - han måtte finne nytt levebrød.

— Jeg er veldig spent. Her er mye å passe på, og masse datagreier og forskjellige billetter og rabatter, sier han med stort alvor og litt redde øyne.

De to setter seg i den lille varebilen. Fædrelandsvennen ligger på hjul. Økta starter ved Vågsbygd Senter. Vi venter i busslomma.

— I dag er vi mange som skal på, forklarer Antonsen til sin avtroppende kollega.

— Samme for meg, bare jeg slipper ut, svarer mannen med pause i blikket.

Antonsen er FAUFA-sjåfør. Fast ansatt uten fast arbeidsordning.

— Det betyr ulike skift og forskjellige ruter. Jeg har valgt selv, det gir variasjon. Minuset er at jeg ikke blir kjent med passasjerene. Før visste jeg alltid hvem som ventet på neste stopp. Men uansett rute, den første passasjeren i en tom setter seg alltid foran. Da kan det bli en skikkelig prat. Når nestemann kommer på, stilner praten. Vi er vel litt sjenerte, vi mennesker.

Vi er i gang. Antonsen ruller ut fra busslomma på Vågsbygd Senter, med kurs vestover. De neste timene skal han pendle fram og tilbake mellom Voiebyen og Hånes.

En guttunge kommer løpende og vifter med armen. Antonsen stanser, selv om busslomma er passert. Han viser at han mener alvor, når han i leserinnlegget sa at han gjerne vil være vennlig og yte service.

Han får lønn som fortjent. Gutten bukker og sier tusen takk.

— Bare hyggelig, svarer sjåføren. En god start på andre økt.

Foran seg har han rutetabellen. Sammenlikner hele tida med klokka. Han holder ruta, det er ikke all verden trafikk sånn midt på dagen.

Radioen står på, den er en trofast følgesvenn. Mest NRK P1, P2 og Alltid Nyheter.

— Jeg har mange faste programposter jeg prøver å få med meg. Orker ikke P4, og selv om jeg syns Kanal 24 er hakket bedre, blir det for mye kommers der også, sier Antonsen.

Krysset Markensgate/Henrik Wergelandsgate er et mareritt. Busstrasé på tvers av gågate.

— Det verste er å komme bak en skolebil. De kjører ikke over før heile gågata er nesten tom for folk. En må være litt slem for å komme over her. Fotgjengerne bør vise litt hensyn, de også, sier Antonsen.

— Så langt har vi ikke møtt en eneste grinete passasjer?

— Nei, det kan nok ha flere forklaringer. At vi er i rute, at været er strålende og kanskje at folk har begynt å glede seg til sommer og ferie. Eller kanskje har de lest innlegget mitt, og tatt seg litt sammen. I alle fall er det hyggelig, sier Antonsen.

Klokka 14.07 ankommer vi Grovika, endestasjonen på Hånes. Litt etter skjema, men ikke verre enn at vi får ti minutters pause. På verre dager forsvinner pausen, da må Antonsen bare haste videre for å ta inn tapt tid.

Så er det tilbake til Voiebyen. Livet går i sirkel.

Han forklarer førstereisgutten Hansen om stoppesteder og takster. Om å fylle på kortene til folk og om ulike rabatter.

— Han er en god lærer, sier eleven.

Det synes på passasjerene at Kristiansand er blitt en multinasjonal by. En mørkhudet familiefar ser rådvill ut når Antonsen bare kaster et raskt blikk på overgangsbilletten. På ny rekker han fram papirlappen, han er åpenbart fra et land der det er vanlig at dokumenter blir gransket nøye.

Passasjerbelegget øker, trafikken begynner så smått å stange. Det nærmer seg rushtid. Tollbodgata likner mer på et skyttergravområde enn kollektivfelt. Antonsen vinker kolleger fram. De vinker han fram. Samholdet er tydelig. Alle hilser på hverandre, alle hjelper hverandre.

— Privatbilistene kunne nok vært litt mer omtenksomme for å slippe oss fram. De har mye å takke bussene for. Hvis våre 30.000 passasjerer daglig skulle kjørt bil, da hadde det blitt skikkelig kaos, himler Antonsen med øynene.

Det skal ikke så mye til for å glede Antonsen og kollegene. Hvis du ser en buss i lomma på Bjørndalssletta, hjelper det godt om du legger deg ut i venstre fil. Bremser du litt ned og gir et lysblink for å slippe bussen ut fra holdeplassen, blir mannen bak rattet henrykt. Sjansen øker for at han klarer å holde ruta.

Sist Antonsen surfet på nettet, ramlet han innom Statistisk Sentralbyrå. Der har de funnet ut at ingen opplever så mye stress på jobben som yrkessjåfører. Mange slites ut.

— Det er vanskelig å spare på annet enn bemanning. Kravene til effektivitet øker, snart er det ikke pauser igjen, sier Antonsen og understreker at han ikke kritiserer arbeidsgiveren.

Han tror snarere det er politikerne som må ta et ansvar.

— De må ikke presse selskapene så hardt i forhandlinger og anbudsrunder, at det ødelegger sjåførene. Det har sine omkostninger i andre enden, i form av sykemeldinger og kanskje uføretrygd. Det er summen av belastningene som tærer; kampen mot klokka, turnusarbeid, trafikkaos, tungt ansvar og lange vakter. Pluss lav lønn. Løftet vi fikk under streiken for noen år siden er spist opp.

— Hva tjener en bussjåfør?

— Jeg, som har lengre ansiennitet enn de fleste av kollegene, har 119 kroner timen. Det er 86 prosent av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. 17-18.000 kroner måneden, noen ganger 19.000 - brutto. De tjener neppe særlig mindre på McDonald's. Men jeg vil altså ikke bytte, sier Antonsen.

Klokka passerer 16. Trafikken tetner seg til, det står flere mennesker på holdeplassene. Antonsen har fortsatt humøret i behold, selv om det snart er tolv timer siden han stod opp for å gå på jobb. Smiler og sier hei. Overraskende mange svarer hyggelig tilbake. Vi er etter skjema, men ingen klager.

På Lundsbroa står trafikken dønn. Vi snegler oss fram, noen meter av gangen. Han kikker på klokka. Håpløst etter ruta, slik det ofte er på denne tida av døgnet.

— Når du først er forsinket, blir det raskt verre. Det er nesten umulig å ta inn igjen, sier Antonsen.

Om en drøy times tid er han hjemme hos kona Cristle fra Canada.

— Jeg traff henne i Kristiansand, ikke Canada. Jeg er en beskjeden mann og slett ingen globetrotter. Selv om jeg altså har vært ute i Europa - bak rattet.

Han er fornøyd med dagen. Passasjerene hyggelige, trafikken ikke verre enn vanlig. Bare ett eneste uhell, han glemte å stoppe et sted på Hånes. Et hyl fra baksetet, Antonsen bråbremset - bare noen få meter forbi busslomma. Det kunne vært verre.

Antonsen gjorde så godt han kunne og sier de fleste sjåførene er stolte av den ansvarsfulle og viktige jobben de gjør.

Raymond Hansen er stolt han også, men mest spent. Litt nifst, at folk ikke kan se han er nybegynner.

Derfor ville han synes det er hyggelig med litt overbærenhet, om noe skulle gå galt i starten. Eller om han skulle fomle litt med data-billettmaskinen.

Antonsen og alle de andre erfarne sjåførene fomler ikke - men de blir glade for et smil i forbifarten, de også.