Blant dette mye annet er fremgang, velstand, suksess, optimisme. Og smil. Det afrikanske smilet. Det dukker opp over alt. Store og små smiler, også midt i elendigheten.Hva er det de smiler for?Vi klarte ikke å finne noe entydig svar, fotografen og jeg, under vår fire uker lange reportasjereise i Øst-Afrika i høst. Kanskje fordi vi ikke reflekterte så mye over det, der og da. Vi gledet oss bare med de glade — midt i mye elendighet.Hva er det de smiler for?Egentlig var det først da vi kom hjem i november at spørsmålet ble påtrengende. Vi møtte julepyntede handlegater, bugnende butikker. Vi var på jobb i gågata i Kristiansand da kontrasten slo mot oss. De vinterbleke menneskene hastet av gårde. I desperat jakt på en gave til en som har alt fra før - kanskje en elektrisk nesehårfjerner kunne være noe? Andre tynget ned av bæreposer - eller frykten for neste strømregning. Det var flere kvartaler mellom selv den minste rykning i munnviken.Vi er borgere i en idyllisk småby i et av verdens rikeste land. Med velsmurt oljefond, økende aksjekurser, synkende rente og forventninger om tidenes største kjøpefest.Hvorfor smiler ikke vi? Det var da vi fant fram noen av de ubrukte bildene fra turen.Av den lille jenta med rød ull-lue i tropevarmen i Tanzania. Hun vagget takten til et kor som hadde utendørs øvelse på Haydom. Og smilte henført - kanskje i glede over en tekst jeg ikke kunne forstå? Eller muligens fordi sangen en stakket stund fikk henne til å glemme en syk mor eller far inne på hospitalet?Den lille, kenyanske fiskersønnen ved Victoriasjøen smiler bredt. Pappas fangst har sikret ham mat i dag også. Kanskje ble det såpass at han kan få sandaler når han snart skal gå den lange veien til skolen?To småtasser på landsbygda i Rwanda smiler bredt. Det er lett å begripe, de har fått sitt livs første tyggispakke, men tror det er drops.Mannen med Adidas-cap behøver ikke - som vi - bekymre seg over bensinprisene. Han er glad for at den søkklastede sykkelen ikke har brutt sammen på en steinete landevei i Tanzania.Krølltoppen som snart skal bli borger i Kaputei-landsbyen, hun som snart er utdannet sykepleier og jentene som ser på Scenekompaniet fra Norge - de smiler og ler, de også.Tre sjarmtroll leker i den illeluktende og alt annet enn sjarmerende Mathare-slummen i Nairobi. En av dem stanser og blotter begeistret tanngarden mot fotografen - lykkelig uvitende om denne verdens urettferdighet. Hun har - av en eller annen grunn - fin kjole på seg i dag, og kanskje hadde moren mat til frokostbordet da sola steg opp over Kenya i morges - hva vet vel jeg?Jeg aner at afrikanere flest har noe som vi nordmenn flest synes å mangle.En evne til å gripe gledene, om aldri så små. Et talent for å se lysglimtene i en mørk hverdag.Hvorfor smiler ikke vi?Kan det være fordi vi har så lite mørke, at vi ikke oppdager alle lysglimtene?foto: trygve skramstadtekst: Kjetil Anthonsen