Kristiansand: — Jeg har ikke på vekkerklokken lenger. Sover til jeg våkner. Og så bruker jeg bare armbåndsur når jeg skal ut, sier den ferske pensjonisten. Det var derfor han var litt forsinket. Han hadde glemt å ta på seg klokka og måtte hjemom igjen. - Men som regel er jeg veldig presis. Det blir en vane, å komme på tiden, sier Trygve Lund, drar opp venstre jakkeerme og kikker på klokken. - Jeg fikk denne av sjefen.- Gullklokken?- Nei, den fikk jeg etter 25 år. Den jeg har nå fikk jeg for ikke så lenge siden. Ikke helt pensjonert

For Trygve Lund har passet tiden i hele 45 år. Når tiden står stille for folk som haster fra A til B, løper de innom Trygve for å få den i gang igjen. - Det kan jo ta litt tid å få skiftet batteri hvis det er mange i kø. Da må vi gjerne sende kundene ut i byen en tur så lenge. Men de har ofte veldig dårlig tid, forteller han. Trygve gikk over til pensjonisttid like før sommeren. Men han er stadig innom og hjelper til litt i butikken. - Jeg stiller opp når de trenger meg, sier han. Det var på inspirasjon fra sin far at han begynte å interessere seg for tid. Han gikk i lære og dro siden til militæret på Notodden. - Der traff jeg madamen, sier Trygve og ser bort på sin kone som han snart skal feire gullbryllup med. Sammen dro de tilbake til Kristiansand, og Trygve fikk jobb hos urmaker Nilsen. Gamle urmaker Nilsen, Hans Jakobs far. - Ja, jeg har vokst opp med Trygve, og siden jobbet en meter fra hverandre i 40 år, sier Hans Jakob Nilsen.- Hvordan har det vært?- Vi har ikke hatt noen uoverensstemmelser, i hvert fall ikke fra hans side. Det er rart at han ikke er her lenger. Han var virkelig en trofast medarbeider, sier sjefen. - Vi er jo flere som jobber i butikken, men det er ikke alltid de vil ha hjelp av oss andre. Nei, det er senior de skal snakke med, sier Hans Jakob. Trygve har stort sett hatt ansvar for de store klokkene. Det er det han liker. Skoleklokker for eksempel. - Noen ganger er de så store at vi må hjem til folk for å reparere dem. Ber for klokkene

På arbeidsrommet henger det et brodert bilde. «Stol paa Gud», står det med sirlig skrift. - Ja, vi har tidsnok satt oss ned og bedt for vanskelige klokker. - Hjelper det?- Jada. Plutselig får vi noen lyse ideer. Vi har et godt arbeidsmiljø og har troen til felles, forteller Trygve. På pauserommet går det i urmakervitser, og Trygves humør smitter ofte over på kundene. Som den gangen en dame kom inn i butikken og lurte på hvorfor alle klokkene viste forskjellig tid. Fordi vi er en alle tiders urmaker, svarte Trygve da. Eller da han så en mann med et veggur under armen.- Hvorfor kan ikke du gå med armbåndsur som folk flest, lurte han da på. De fleste klokkene i butikken er ti på to eller ti over ti. - Av en eller annen grunn skal klokkene smile når vi får dem, det er en regel, forklarer Trygve. Han har sluttet å høre tikkingen og ko-ko-ingen når han er på jobb. Men tikking på hjemmebane, det takler han ikke.- Da vi var nygift hadde vi en klokke som hang over inngangsdøren. Så vi kom inn til musikk hver dag. Urmakerpsykolog

Tiden har forandret seg mye siden Trygve første gang reparerte en klokke. - Før var det bare opptrekkbare klokker. Vi måtte gå på kurs da de batteridrevne klokkene kom, minnes han. - Klokkene er mye vanskeligere nå enn før. Nå er det alarm- og stoppeklokke og nedtelling. Jeg holder meg til det enkle jeg. Da han pensjonerte seg måtte han kjøpe nye briller. De gamle var så slitt etter lupen han festet på. Og jo, tiden går litt senere som pensjonist. - Jeg var nok litt rastløs i begynnelsen, men nå går det greit. Mosjon og misjon, det er det jeg bruker tiden på nå. Og så har jeg tre barn, 12 barnebarn og ett oldebarn. Så jeg får bedre tid til dem. Jeg synger i et kor, og skal snart til Danmark en tur. - Hva har du lært på alle disse årene?- Jeg har lært å behandle folk. Man må være litt psykolog noen ganger, la kundene bestemme. Jeg er glad i folk. Og det er alltid noe å lære, jeg lærer hver dag jeg. Samme hvor fort tiden går. hilde.moi@fedrelandsvennen.no