LILLESAND: Mange har en drøm. Og lar drømmen forbli drøm til det er for seint å gjøre noe med den. Ivar Skippervold — Lillesands produktive komponist, trubadur og tryllekunstner - bare trådte til og kjøpte et slitent hus i Vestregate. For drømmen var et kulturhus. Arken Kulturhus. Verken mer eller mindre.- Dette er femte året. Noe ble som jeg tenkte. Og noe ble både bedre og mer flerfoldig. Ting blir til mens du er i siget. Så jeg er veldig fornøyd. Men uten familie som backer og støtter og hjelper, hadde dette aldri gått, sier Ivar.Når vi stikker innom en stille torsdags formiddag, har han vært på farten i mange timer. Feid og kostet. Hengt opp plakater. Flyttet stoler. Åpnet kjellerlemmen til de nye utstillingslokalene. Fått vann av presenningen over gårdsplassen. Satt opp flagg. Kokt kaffe. Matet kaninene. Og varmet opp popcornmaskinen. Ivar er blitt en racer til å poppe. Det er stille før stormen. For nå dukker de første forventningsfulle ungene opp. Og snart er det fullt som i sardinboksen i Ivars lille dukketeater. Det er tid for urpremiere på egenlaget skuespill bygd over «Prinsessa på erten». Og sannelig blir alt til mens du vandrer. Dagen før måtte Ivar hjem og kutte i stykket som var blitt altfor langt.En rocka, langhåret prins får prinsessa, og alle er tilfredse. Ivar har ti fingre med i spillet, og ettersom man bare har to hender, kan kun to figurer være på scenen samtidig. Det er varmt der bak i kulissene, dukketeater er tungt. Svetten pipler. Etter teppefall tar Ivar fram tryllehatt og kanin - både en i tøy og en ekte - og en måne som dukker opp både her og der. Til ungenes store fryd.«Har alle med nesa si?» spør Ivar og får et samstemt «Jaaa!» før gitaren hentes fram for «Nesesangen». Jo da, det popcorngumlende publikum er mer enn fornøyd. Ivar kan tørke svetten og slappe av i bakgården med et stort glass isvann.- Skal du få til noe slikt som dette uten stor kapital i bunnen og er et vanlig menneske, må du ta steg for steg. Derfor ga jeg meg fem år. Dette ville koste penger og arbeidsinnsats. Da må du ta litt hvert år ettersom du har penger til det, sier Ivar.Og nettopp slik har han gjort. Det begynte med kafé med bøker - et spesialtilbud er kaffe pluss bok til 50 kroner - og bilder på veggene. Pluss en Kurér fast innstilt på Hilversum. Seinere har det blitt dukkerteater i stabburet fra 1735, med en liten scene for eventyrfortellinger i den gamle møkkakjelleren. Siste «byggetrinn» er et lite galleri i kjelleren på hovedhuset. Sist mandag inntok Marit Rosenberg og Torunn Knutson veggene med sin kunst. Og Kanal 24s barneredaksjon holder til over kaféen.- Jeg kan ikke se en krok som ikke er tatt nå! Til og med rutsjebane er på plass. Faktisk har vi tre scener, den lille her i bakgården, den bittelille i dukketeateret og den bittebittelille nede i galleriet. Pluss plass til en liten flokk i møkkakjelleren. Små scener for små mennesker, de heter barn.- Dere har jo like mange scener som kulturhuset i Grimstad?- Ja, ikke sant? ler Ivar og tar seg en isvannslurk. - Det var vel litt ambisiøst å kalle dette et kulturhus. Det går imidlertid ikke i marmor og blankt stål, men i det innholdet du fyller et sted med. Bare i fjor hadde vi 50 sommerarrangementer. I år har vi ikke fullt så mange. Men det har blitt 2-300 i løpet av disse årene, sier han.Årets program er vidt variert fra teatersport og moro med klassisk til trylling, dukker og buktalere. Resultatet fra mange av besøkene er CD-er som gis ut i etterkant.- Det aller første besøket vi hadde her, var en politimann fra Fredrikstad. Jeg ble så begeistret for det han gjorde for ungene at det ble en CD av alle sangene hans. Og vi har samarbeidet med Dyreparken om en CD med Torbjørn Egner. Hele Kanal 24-gjengen som vanligvis sitter her, lager nå sommerprogrammer fra parken, sier Ivar.Radiobiten har forresten vokst seg så stor at den søker andre lokaler. De fem sendetimene i uka er blitt ni. Men hva som vil komme i stedet i andre etasje, har han ikke lyst til å røpe.På rødmanlt vegg henger et nyoppsatt skilt: «Skippergate».- Alle kystnære byer har en skippergate! Og jeg kjører jo min egen vei og har min egen gate her i livet. Så dette er min gate. Og dukketeateret er Skippergata 1, smiler Ivar. Han blir avbrutt av en stråhattkledd kvinne i hvite gevanter som vil ha billett til neste forestilling. - Stig på! roper Ivar og slår ut med hånden. Og forsikrer at det ikke er nødvendig å forhåndsbestille.Han hiver en ny ladning popcorn i maskinen. Og forteller at Arken er et ypperlig sted for å fremføre egne sanger. Og han har mange. Hele 500 er registrert i NCB. - Mye av dette står hist og pist i utgivelsene mine, andre ting er ikke utgitt i det hele tatt. Men «Skippergata 1» blir en CD til høsten. Med morosanger. Dette er ikke «Kirkegata 1»! Neste høst kan det bli «Skippergata 2». Og Skippergata kan bli lang, ler Ivar.- Hvordan jeg havnet med dette huset? Total snubling! Jeg gikk forbi, og det sto «Til salgs» på utsia. Da tenkte jeg at jeg turde gå inn og se bakgården. Jeg hadde bodd her i nesten 20 år og ikke sett det bygget som i dag er dukketeater i det hele tatt. Det var svære trær rundt hele huset, som var helt falleferdig. Det sto og svaiet.Ivar og hele familien brettet opp ermene og gikk i gang. Med sag og skraper, lakk og malerkost. Hvor mange dugnadstimer det ble, har ingen oversikt over. Alt ble gjort uten tilskudd fra noe hold.- Jeg har den fordelen at jeg er hyperaktiv! Hele tiden må jeg drive med noe, og jeg har stor glede av å arbeide. Særlig liker jeg å bruke hendene. De talentene jeg har fått, er ikke så mange. Men jeg liker å bruke dem. Og de er kanskje blitt litt utviklet av den grunn. Jeg kunne aldri gjort det stort på noen områder. Men jeg er som poteten; kan gjøre alt, sier han. Og legger til:- Og nå har jeg ikke tid til å sitte her lenger! Jeg må øve! Arken strander nok ikke på Ararat berg med det første.