KONSERTKirkefestspillene, Kristiansand domkirkeKristiansand SymfoniorkesterMandal Kantori. SolisterDirigent Terje Boye HansenKirkefestspillenes andre kveld ble en fortsettelse i det storslagne spor det hele begynte i på tirsdag.Med Sigurd Lies Symfoni, den eneste fra hans hånd og hans siste og ufullendte verk, fullført av Iver Holter i 1903 og uroppført i Bergen samme år, og med Egil Hovlands ti år gamle opera Fange og fri i konsertversjon, ble gårsdagens festspillkonsert en både interessant, spennende og vakker opplevelse.Lie-symfonien ble fremført av Kristiansand Symfoniorkester for et par år siden, og jeg skrev da at den er verd å fremføres oftere, slik at publikum kan bli kjent med dette storslåtte verket. Nå kom den altså igjen, og i neste uke fester orkesteret den til cd-plate for utgivelse til neste år. Symfoniens yttersatser er krevende, både for orkester og publikum. Det er stort anlagt musikk i senromantisk stil, malt med bred tonal pensel og stort tenkt. Stort er det også blitt. Mellomsatsene har, som kritikere også for 100 år siden bemerket, en umiddelbar appell, en sjarme som tiltaler og som er behagelig mellom de mer krevende yttersatsene. Jo, jeg står ved hva jeg har sagt, dette er flott musikk, runnen av Kristiansands rot så å si, og vel verd å fremføres oftere. KSO gjorde en glimrende prestasjon i symfonien i går, og kirkerommets større klang enn teatersalongens gjorde opplevelsen rik, rett og slett.Egil Hovlands opera Fange og fri, denne gang i konsertversjon, er en av de mest fremførte nyere operaene i Norge. Den ble uroppført i Bergen i 1994 med blandet suksess, da i semiscenisk versjon med en del rekvisitter og noe spill i Johanneskirken.Nå fremstår verket nærmest som et oratorium, med kor, orkester og solister. De seks på solistbenken, Birte Myhrstad, Anne Margrethe Punsvik Gluch, Inger Johanne Pettersen, Magne Fremmerlid, Svein Erik Sagbråten og aller mest Trond Halstein Moe (i hovedrollen som Johannes, Hans Nielsen Hauge) bidrog sterkt til den gode fremførelse verket fikk, ikke minst med en ypperlig tekstuttale. Men nettopp i teksten er ett av denne operaens problemer. Teksten er nemlig svært ujevn, noen ganger er den høystemt, andre ganger from, noen ganger svært folkelig («næmen i helsike») og andre ganger banal. Når så musikken svinger fra nettopp det svært folkelige til det nokså moderne, fra det patosfylte til det noen ganger patetiske, og fra det uendelig vakre (i aftensalmen Bli hos meg) til det heller merkverdige, så skjønner man at uttrykket samlet kan være både storslått og vakkert, men også innimellom ganske merkverdig og sært. Sluttsekvensen er nærmest umåtelig, som om den skulle være skrevet til helgenkåringen av Hans Nielsen Hauge i en katolsk verden. Men slikt driver jo ikke lutheranere med. Og i en semi-realistisk opera blir dette mer patetisk enn høystemt. Koret fra Mandal gjorde en umåtelig flott innsats, de rett og slett imponerte.Emil Otto Syvertsen