LONDON: Gordon Brown har, hvis ryktet snakker sant, i årevis bare ventet på én ting: Å bli Storbritannias statsminister. Og holder det omsider på å lykkes for ham?Det kan man ikke unngå å tro, hvis man har oppholdt seg på britisk jord de siste ukene.Statsminister Tony Blair har jo sagt at det nettopp avholdte valget var hans siste som leder av Labour, og han har så godt som utpekt Gordon Brown til sin etterfølger.Inntil få uker før valget virket Gordon Browns fremtid mer usikker. Han var blitt dyttet til side som primus motor for Labours valgkamp, og det gikk til og med rykter om at Blair ville ta fra ham posten som finansminister. Feiden mellom de to mennene på maktens tinde virket så bitter som noensinne.Men allerede tidlig i valgkampen trådte et annet bilde fram: Labour signaliserte at Brown nå ble sett på som et stort aktivum i valgkampen. Velgerne som var lei av Tony Blair, fikk stilt avløseren Brown i utsikt.En pr-film, skrudd sammen av den kjente filminstruktøren Anthony Minghella, viste de to mennene sammen i en fortrolig, vennskapelig samtale. De lignet langt fra de erkefiender man hadde kunnet lese om i avisene i årevis.Det konservative partiet trodde at det forestående lederskifte i Labour ville få velgerne til å vende ryggen til regjeringspartiet. Britene kunne jo ikke være fullkommen sikre på hvilken statsminister de egentlig stemte for.Men det var ikke tilfellet. For 5. mai bestemte britene at Labour — med enten Blair eller Brown i spissen - fortsatt skulle danne regjering - om enn med et mindre flertall. Det synes nå være alminnelig akseptert at Tony Blair på et eller annet tidspunkt i de kommende fire år overtar roret til Gordon Brown. Makkerpar

Men hvem er egentlig denne mannen som de kaller Storbritannias neste statsminister?Tony Blair og Gordon Brown er makkerparet som utad har dominert det nye Labour siden dets opprinnelse midt i 1990-årene. De to delte et beskjedent kontor sammen i parlamentsbygningen i Westminster, etter at de begge i 1983 ble valgt inn som medlemmer av Underhuset.Labours valgnederlag i 1992, etter 13 års konservativt styre, var bittert for partiet og utløste en bølge av reformer.Men etter partilederen John Smiths plutselige død i 1994, ble partiet styrtet ut i et uventet oppgjør om hvem som skulle lede det. I venteposisjon

Utfallet kom til å definere forholdet mellom Brown og Blair. Det sies nemlig at Brown under en berømt middag med Blair i London innvilget å tre til side for Blair og støtte valget av ham til lederposten. Til gjengjeld skulle Blair, ifølge historien, ha lovet Brown at han på et tidspunkt ville gå av til fordel for Brown.Men det har nå gått åtte år siden Blair ble statsminister, og løftet er ennå ikke blitt innfridd, for Brown venter stadig. Ifølge Blair er da også historien usann. Det ble ikke inngått noen avtale den kvelden i London for 11 år siden. Statsministerposten er ikke noe man inngår en handel om, har Blair slått fast. Anonyme kilder

Pressen har imidlertid ikke villet gi slipp på historiene om forholdet mellom de to mennene - de berømte naboer i Downing Street nummer 10 og 11. Rykter om renkespill, krangler og raseriutbrudd har krydret spaltene i en årrekke. Kildene er typisk nok anonyme og beskrives som enten «venner av Blair» eller «venner av Brown».Desto mer overraskende virket det derfor at Tony Blair og Gordon Brown smilte bredt og lot seg fotografere sammen under valgkampen. Der hvor Blair var, oppholdt Brown seg aldri mer enn noen få meter unna.Var det ekte følelser? Eller et fornuftsekteskap som begge parter kunne trekke fordeler av?54-årige Brown er akkurat som Blair født i Skottland, men to år tidligere. Og mens Brown studerte i Edinburgh, ble Blair utdannet på det engelske eliteuniversitetet Oxford.Brown ble svært tidlig aktiv i det skotske Labour-partiet og var allerede en dreven politiker, da han som 32-åring ble valgt inn i Underhuset fra valgkretsen Dunfermline i Skottland. Blair var mer uprøvd.Som finansminister har Brown stått for Nye Labours kanskje viktigste bedrift: Å bevise at det reformerte gamle arbeiderpartiet formådde å styre økonomien uten å kjøre den i senk.Brown har sittet lengre på posten enn noen annen britisk finansminister i nyere tid. Han passerte David Lloyd George (1908-15) i fjor sommer, og har styrt penger og statsbudsjett i en av Storbritannias lengste og mest stabile vekstperioder i nyere tid. Det har gitt ham tilnavnet «Jernfinansministeren». Et annet bilde av Brown

Brown ble svært raskt kjent i offentligheten for å være en dypt seriøs, ambisiøs og hardt arbeidende politiker. Hans alvorlige mine og dype ansiktsfolder står ofte i skjærende kontrast til Blairs tannpastasmil.Men opptil og under valgkampen er Browns noe kantede, harde image blitt myket opp. Han har smilt litt oftere, og han har vært ute og snakket med og trykket velgerne i hånden.Og på en tur til Afrika for noen måneder siden, ble Brown portrettert som mannen som ikke er redd for å brette opp skjorteermene og ta tak i de virkelige problemer som verden står overfor i dag.Privat er bildet av Brown også noe forandret. Finansministeren giftet seg i 2000 med år-direktør Sarah Macaulay. Hele Storbritannia fulgte med i sympati da paret i 2002 fikk en for tidlig født datter og som på tragisk vis mistet henne etter bare ti dager.Fødselen året etter av en sønn, John, har gitt Gordon Brown en ny rolle som familiefar - noe han ofte refererer til i sine taler.Men Brown har fremdeles en vei å gå før han vil bli oppfattet som like så ubesvært smilende og omgjengelig som Blair.«Mens Blair nærmest ikke kan la være med å sjarmere hele tiden, så er Brown i stand til både å være ekstraordinært sjarmerende og ekstraordinært usjarmerende», kommenterte en kjent, britisk kommentarskribent nylig. Fiendskap huskes

Brown sies også å være en mann som husker gamle fiendskap resten av livet. Det er ikke godt å komme på feil side av ham.Politisk ses han som å være mer til venstre for midten enn Blair og er således en viktig brobygger til de mer tradisjonelle Labour-medlemmer, grasrota og Underhus-politikere som er motstandere av Blair og føler seg ignorert av statsministeren. På Browns måte

Men når Blair er vekk, kan det bli Browns største utfordring å holde den tradisjonelle fløyen av Labour tilfreds og binde partiet sammen igjen, samtidig med at han fortsetter Labours reformprogram - på sin egen måte.Og hva er så Browns måte?I sine portretter av maktkampen på toppen av Labour har pressen i de senere år begynt å bruke uttrykkene «Brownite» og «Blairite» for å skille mellom de to mennenes tilhengere og filosofier.Men i praksis er det på nåværende tidspunkt vanskelig å få øye på de store, markante forskjellene som et lederskifte vil bety.Brown blir oppfattet som noe mindre reformglad enn Blair når det gjelder den offentlige sektor - og spesielt å stoppe private firmaer fra å levere offentlig service.Men hva den overordnede styringen av økonomien angår, er det ikke grunn til å vente de store forandringene ved et skifte fra Blair til Brown.Brown sies å være mindre glad for euroen enn Blair, men et skifte til Brown ventes ikke å gjøre den store forskjellen på denne fronten, idet Storbritannia allerede forekommer å være meget langt fra et medlemskap i eurosamarbeidet.Noen politiske analytikere vurderer at Browns internasjonale dagsorden vil bli dominert av hans personlige ambisjon om å generere mer finansiell hjelp til Afrika og andre fattige deler av verden. Skeptikeren Brown

Brown sies å ha vært mer skeptisk enn Blair med hensyn til Irak. Men mens utilfredshet med krigen i Irak sies å ha kostet Tony Blair stemmer ved valget, så har Brown ikke forsøkt å utnytte dette til sin egen fordel.Han ville ha gjort det samme som Blair i Irak, meldte han klart ut i starten av valgkampen.Politiske analytikere vurderte imidlertid i dagene etter valget overfor nyhetsbyrået Reuters at Browns strategi i Irak i praksis kan komme til å skille seg noe fra Blairs - kanskje til og med gjennom en tidligere tilbaketrekning av de britiske troppene.Omvendt ventes det ikke noen forandring i det sterke forholdet mellom USA og Storbritannia, som Blair har stått for i sine åtte år som statsminister.Og hvor mye lengre skal Brown vente? Det er det store spørsmålet på alles lepper etter valget. Tony Blair har fastholdt det han sa under valgkampen. At han akter å tjene som statsminister i enda en hel valgperiode, det vil si i fire eller fem år til.Men ekspertene gjetter på at Blair akter å overføre makten noe tidligere, så en ny leder av Labour - og alle gjetter på at det blir Brown - er på plass i god tid innen det neste parlamentsvalg. Det vil si om to til tre år.En tidligere avgang, kanskje allerede om halvannet år, kan komme på tale, hvis det ikke lykkes for Blair å få britene til å stemme for den nye EU-grunnloven ved neste års folkeavstemning. Dette avhenger igjen av hva som har skjedd med forfatningen etter folkeavstemningene i andre land.I mellomtiden må Brown finne seg i å vente en tid til. JYLLANDS-POSTEN/FÆDRELANDSVENNEN