For å se reportasje fra TvSør klikk på linken nederst i artikkelen.

Kristiansand: — Det er ikke noe jeg vil skal skje, men jeg kan forstå hvis livssituasjonen tilsier at mannen min må ta ei kone til, sier Melissa Jocelyn Lesamana.

Respekt

Hun forklarer.

— Si at vi blir boende i Norge over lang tid. Da kan jeg forstå at han vil ha ei ny kone og noen barn som kan ta seg av mora og dyrene. Dyrene er jo bankkontoen! Det ville vært veldig respektløst å bare forlate familien. Da får en ta ansvar på andre måter.

— Hvorfor er en ny kone det mest nærliggende?

— Å bare ansette noen til å ta seg av dyr og moren er nesten litt følelseskaldt. En må støtte opp om overlevelsesgrunnlaget, hvis ikke har en ingenting der å gjøre. Når jeg valgte å gifte meg inn, får jeg ta det som følger med. Man kan ikke bare velge vekk noe. Jeg er ikke noen diktator heller.

Hun forklarer at Augustines brødre er ute og gjeter hele dagen og derfor ikke kan hjelpe mora.

— Du ville ikke blitt sjalu?

— Jeg er sikkert mindre sjalu enn de der nede, og jeg mener ikke jeg rasjonaliserer for mye. I Norge virker en jo følelsesmessig avstumpet om en ikke blir sjalu på sånt, men det blir annerledes der.

Melissas svigerfar har for øvrig fire koner.

— Jeg har blitt så vandt til det at jeg legger meg ikke oppi det, sier hun.

Det var på en tur til Kenya at den tidligere bystyrepolitikeren fra Kristiansand traff Augustine. Han er masai fra en landsby nord i Kenya og hun falt pladask.

Nå er hun hjemme i Kristiansand en tur for å fortsette studiene i tverrkulturell kommunikasjon.

Fædrelandsvennen skrev om henne for to år siden. Det var før bryllupet og før hun fikk datteren Noor.

Hvordan har det gått med henne?

La oss ta opp tråden fra sist.

De to giftet seg i august 2003 i Mombasa, Kenya. Et bryllup med 40 gjester- både hans og hennes familie og venner. Hun var kledd i hvitt på tradisjonelt norsk vis, han i tradisjonelle masai-klær. Melissa giftet seg inn i Lmasula-klanen, den største av åtte klaner i området Samburu nord i Kenya.

— Folk var så skeptiske. Skal du ut i bushen? Tenk på alle kulturforskjellene, sa de. Jeg tror kanskje vi avmystifiserte mytene litt, for etter bryllupet var vennene mine mye mer trygge på hva jeg skulle.

Datter

En måned senere kom lille Noor Naserian til verden. Mor ble i Norge med henne til januar, og reiste så ned til sin nye familie i Kenya. Der flyttet hun og Noor inn med Augustine og hans mor i en liten jordhytte i landsbyen Nairimirimo.

— Jeg er akkurat som dem. Lager mat, vasker klær. Vi er bare easy going og lykkelige. Livet minner meg om den røde tråden i filmen «Tilsammans»: samhold. Og jeg er ikke en fremmed lenger. Det sier de til meg: Når du kom var du en fiende, men nå er du en av oss.

— Hvordan var det å flytte?

— Det var ikke noe stress. Det er som å bo et hvilket som helst annet sted. Medmenneskelig er det likevel veldig annerledes enn i Norge. De er veldig flinke til å ta vare på hverandre, sier Melissa, som var redd for at hun på forhånd hadde romantisert tilværelsen. Men de har også harde tider.

— Vi kan gå dager uten mat. I desember kom FN med matforsyninger etter at det hadde vært tørt veldig lenge, forteller hun.

Lengter ikke

— Og ekteskapet, hvordan går det?

— Det fungerer bra. Jeg kan så mye av hans kultur at jeg holder meg unna det som kan føre til konflikt. Han jobber i nabolandsbyen, og vi lever fra hånd til munn, sier hun.

Når noe skal avgjøres i landsbyen, blir Melissa kalt inn på lik linje som de eldste.

— Det kan bli krast. De er mye vanskeligere å overtale enn bystyret, sier hun.

Og hvis det er noe som trekker i Norge, så måtte det være politikken.

— Hadde det vært kommunevalg nå, hadde jeg hatt store problemer med å bestemme meg for om jeg ville tilbake. Jeg blir trukket begge veier, og vil være begge steder. Nå må jeg prøve å finne en ordning slik at jeg kan bo i Afrika fast, iallfall fem-ti år. Det er det som gir meg mest.

hilde.moi@fedrelandsvennen.no

For å se videoen må du ha programmet Windows Media Player.