40 år etter at studenter, arbeidere og annerledestenkende inntok gatene i Paris i et forsøk på å forandre verden, er de fleste enige om at opprøret var mislykket. Men likevel bidro det til flere grunnleggende samfunnsendringer.— Det røsket opp i den politiske kulturen. Utdanning og politikk ble aldri helt det samme, sier professor i historie Tor Egil Førland til NTB.Med ett var det blitt mer aksept for dem som tenkte og så annerledes ut. Det ble også større rom for ulike livsstiler og måter å leve sammen på, fremholder forskeren. I kjølvannet av opprøret fikk kvinnebevegelsen og miljøkampen en kraftig oppsving.Et nytt 1968-opprør tror imidlertid Førland ikke noe på.- I dag har vi et konfliktnivå og en voldsbruk i den politiske kulturen som er mye sterkere enn det aller meste i 1968. Vi er blitt vant til demonstrasjoner og opptøyer. Dermed får de ikke den samme effekten, sier han, og nevner både demonstrasjonene mot fakkelstafetten og opptøyene i Paris' forsteder som eksempler på protester som er like voldsomme som det som skjedde våren 1968.- Et nytt stort opprør vil være av en annen art, med andre virkemidler, mener Førland. USA i brann.

1968 var ikke bare året da politi og demonstranter kjempet om herredømmet over Paris' gater. Det var også året da svarte bydeler sto i brann i USA, borgerrettsforkjemperen Martin Luther King ble drept, og Vietnam-demonstranter fylte gatene i amerikanske byer.Og det var da Tsjekkoslovakia i noen måneder kunne nyte en viss frihet, før stridsvogner fra andre kommuniststater rullet inn i Praha 21. august og satte punktum for den nye sosialismen.Flere vestlige land var preget av sterke motsetninger mellom makteliten og grupper som ville ha en annerledes verden, men ifølge Førland var opprøret i Paris spesielt sterkt. Derfor har det også fått en særskilt status og symbolverdi.- Det var det eneste opprøret i Vesten, med unntak av Tsjekkoslovakia, som en stund så ut til å kunne velte regimet. Det besto av en kortvarig allianse mellom studenter og arbeidere, og det var kort og intenst, sier Førland.At opprøret skjedde i siste halvdel av 1960-tallet, er neppe tilfeldig. Etter 20 år med politisk ro, en unormalt lang periode, var det duket for konflikt. Samtidig hadde antall studenter eksplodert, dermed hadde flere både tid og råd til å gjøre opprør enn tidligere. Resignert.

I dag er en hel generasjon knyttet til 1968 - en generasjon som for 40 år siden besto av mange idealister, men som i dag både blir kalt kynikere og hyklere.Ifølge Førland står det ikke fullt så dårlig til med de tidligere opprørerne.- At opprøret mislyktes, har gjort dem mer realistiske og resignerte. Men det er påfallende hvor mange som har beholdt verdensbildet fra den gang. De mener fortsatt at den internasjonale kapitalismen er av det onde, og de har en ekstrem skepsis til USA. Den sitter hardt i en ekte 68-er, sier Førland. I dag tror han mange føler på en viss nostalgi, særlig de som var med i Paris.- Det var en eksistensiell begivenhet, noe som føltes veldig viktig. Det å være med på en konfrontasjon med makten er en type opplevelse man ikke får når man sitter på kontoret foran PC-en, fastslår Tor Egil Førland. ©NTB