Se de originale dokumentene her
Titusener av norske pasienter kunne ha blitt myrdet etter mønster av Hitlers eutanasiprogram, hvis krigen hadde fortsatt.
NS-fylkesmann Christopher Lange i Vestfold tok 21. november 1944 til orde for å «befri de uhelbredelige sinnssyke fra en håpløs og meningsløs tilværelse». Forslaget sendte han til Helseavdelingen i Innenriksdepartementet, som sendte det videre til fylkesmennene og overlegene ved statens sinnssykehus for uttalelse.
Ville drepe «idioter». Fylkeslegen i Aust-Agder ville gjøre avlivningen mer omfattende. Han mente at ordningen også burde omfatte «idioter» – samt de nærmere 7500 sinnssyke som var utplassert i privat omsorg på bondegårder og som bare var til «plage og besvær» for sine omgivelser. Etter en NS-vurdering fra 1942 ville det ha betydd at mer enn 40000 pasienter kunne ha vært aktuelle for å bli «befridd» fra livet. Fylkeslegen mente at saken var «meget delikat» men var ikke i tvil om at den «engang» måtte ordnes.
Under arbeidet med en bok om Sanderud psykiatriske sykehus ved Hamar har forfatteren og historikeren Per Haave funnet nye og ukjente dokumenter som viser hvilke planer helsetoppene i Nasjonal Samling arbeidet med. Boken utgis på Unipub forlag mandag og dokumenterer forslaget og diskusjonen om å ta livet av titusener av nordmenn som nasjonalsosialistene mente ikke hadde livets rett.
Fylkesmann Lange mente at det var meningsløst at samfunnet selv under fredelige og normale forhold med alle midler forsøkte å holde liv i «disse ulykkelige eksistenser». Enda verre og nærmest absurd mente han at dette var i en krigstid «hvor verdens beste og kraftigste ungdom stuper i hundretusener eller forvandles til hjelpeløse krøplinger».
NS-lynkarrière
NS-fylkesmannen hadde tidligere under krigen gjort lynkarrière som sjef for utrykningspolitiet, for statspolitiet, for kriminalpolitiet og som politipresident i Trondheim. Langes forslag førte til omfattende saksbehandling i den NS-styrte helseavdelingen i Innenriksdepartementet. Flere NS-topper støttet forslaget og mente det var veldig viktig å få gjort noe, og det raskt.
«Ramaskrik». –Hvis man nå skulle vedta en «lov» som ga samfunnet rett til å skille seg av med slike vesener, ville det selvfølgelig bli et «ramaskrik» blant jøssingene. For ikke å snakke om hvorledes «lille Thoralf Ø» vil utnytte det i sin propaganda fra London, skrev han i en uttalelse, og viste til Toralv Øksnevad – stemmen fra London i BBCs norske sending under krigen.
Fylkeslegen i Telemark støttet forslaget, han ville sette en stopper for at omsorgen for de svake i samfunnet – noe han kalte en «motbydelig falsk humanisme» – skulle ødelegge «folkets bestaaen som selvstendig politisk enhet».
I januar 1945 valgte NS-ledelsen i Helseavdelingen å stille saken i bero inntil videre, og heller løse problemet ved hjelp av sterilisering – som NS-fylkesmann Halvor Hektoen i Hedmark mente ville koste mer penger og ta lengre tid enn «den korte saneringslinje».
– I Helseavdelingen i Innenriksdepartementet satte imidlertid kontorsjefen i sinnshygienekontoret, Leif Melsom, seg sterkt imot forslaget. Han truet med å gå av hvis dette ble noe av, og avviste forslaget av etiske, praktiske og taktiske grunner. Melsom mente at NS måtte forsvare kristendommens grunnverdier og viste spesielt til det femte bud om ikke å slå ihjel, sier forfatter og historiker Per Haave, som har gjennomgått korrespondansen i Helseavdelingens arkiv og i arkivet etter fylkesmannen i Hedmark.
Splid og splittelse innen NS Melsom mente saken ville skape forargelse, splid og splittelse innen NS, han tvilte på at noen ville overgi en kjær slektning til døden, og spurte dessuten hvem som skulle være «bødler». – Jeg antar lægene ville betakke seg for oppgaven, konkluderte han.
Forslaget var knapt lagt til side før fylkesmannen i Aust-Agder i februar 1945 mente at tiden nå var inne. Han fikk tilsvar fra medisinaldirektør Thorleif Østrem at han var enig i mye av det fylkesmannen anførte, men at det var et delikat spørsmål som krevde den mest samvittighetsfulle overveielse, spesielt med henblikk på den praktiske gjennomføring. – Helseavdelingen har sin fulle oppmerksomhet henvendt på spørsmålet og håper man om ikke annet så kanskje ved krigens nødvendighet kan nå frem til en løsning av problemet, skrev Østrem tilbake i februar 1945. Under landssvikoppgjøret etter krigen ble Christopher Lange og tidligere fylkesmann Hans S. Jacobsen avhørt om planene om å ta livet av psykiatrisk syke. Lange kunne ikke se noe galt med forslaget og skammet seg ikke over det. Heller ikke Jacobsen fant noen grunn til å beklage. Forholdet ble ikke tatt med i tiltalebeslutningene.