VENNESLA: ­ En fantastisk tale, sier ordfører Torhild Bransdal, som sier det blir som å hoppe etter Wirkola å tale i Vennesla etter det VG-journalisten presterte på nasjonaldagen forleden.

­ Hele bygda snakker om talen. Alle er begeistret for Oddleiv, sier Bransdal.

Oddleiv gjorde venndøl av seg for noen år siden – og er blitt lokalpatriot på sin hals – slik ekte venndøler skal være. Han sier til Fædrelandsvennen at det har vært et salig renn etter talen:

— Det var moro dette, jeg hadde aldri ventet slik respons. Mobilen har ikke stått stille. Det drøsser inn med meldinger, til og med fra folk jeg ikke kjenner, sier Oddleiv til fvn.no.

Ikke siden freden i 1945 har så mange hørt etter under en 17. maitale i arbeiderbygda. Og det er trolig like lenge siden tusenvis av mennesker gikk hjem fra festen og skrøt av en tale.

Oddleiv selv sier han bestemte seg for å være seg selv. Når man ikke gjør seg til, pleier det å gå greit, mener han.

— Jeg har stått ved ei gressmatte i 25 år. Da nytter det ikke å forsøke å gjøre seg viktig. Man må snakke som man er og slik at folk forstår, ler han, tydelig glad og fornøyd over at venndølene likte det de hørte.

Ordfører Torhild Bransdal sier hun har hørt mye kjedelig preik 17. mai. Aldri har hun hørt bedre tale enn den Oddleiv Moe holdt, og hun sier bydefolket kommer til å snakke om talen lenge.

— Vi møtte en mann som bare ikke snakket om kjærlighet til Vennesla, men som viste at han elsker bygda og som minnet oss andre om det. Det var skjemt, humør, lokalpatriotisme, men også alvor og vidsyn, uttaler ordføreren, som mener Oddleiv Moe har satt en ny standard for 17.maitaler.

Her er talen til Oddleiv Moe:

Kjære Venner – Kjære Venndøler – Gratulerer med dagen

Jeg tykke dykken er modig som slipper til en kristiansander. Men jeg forsikrer at jeg for lengst har konvertert og føler meg som en innfødt i 4700 Vennesla.

Det var ikke slik første gang jeg stod her, eller helt korrekt: Jeg stod en drøy meter lenger nede på gressmatta som Reidar Hagen behandlet på en slik måte som alle bør behandle sine medmennesker.

Jeg var 19 år og spilte fotball i blått og hvitt for Donn mot Vindbjart. Stadionuret som den gang stod på garderobebygget i flukt med det som var Venneslas svar på Berlin-muren viste vel fem-seks minutter.

Jeg får en pasning og aner fred og ingen fare. Men så skjer det. I øyeblikket er jeg overbevist om at skinnegangen fra Vigeland stasjon er lagt om, og nå går helt inn på Moseidmoen. Jeg treffes av det som må være lokomotivet. Men nei da. Det var ikke NSB, men Vindbjarts svar på Sørlandsekspressen som tråkket til – Alf Vennesland.

For å si det en smule tabloid. Jeg landet under hoppet i Askedalen.

Der får jeg med meg denne replikken fra en av de innfødte som satt borti småskauen med ei flaske Sapp som det ikke var saft på:

– La han ligge til snøen kommer, så kan Ropstad, Solheim og Stiansen tråkke ham lenger ned når de klargjør bakken.

Men er du der ute Alf – så innrømmer jeg glatt førti år senere at det var ei klink rein tackling. Det var det at det var noen kristiansandsben sprøe som Mariekjeks som var bak ballen.

Men venneslafolk stod ikke akkurat klar med blomster når byfolket kom til bygda.

Men det var vel forståelig. Vi bukket dere heller ikke ned Gyldenløves gate når det skulle hjem med tolv-ruta.

Venndøler var et eksotisk innslag i byen i min barndom.

For dette var før jeg hadde sett noen med annen hudfarge, live. Mitt forhold til det flerkulturelle strakk seg ikke lenger enn til bilder av trompetisten Louis Armstrong eller Onkel Toms Hytte fra litteraturen.

Riktignok kom det noen ungarere i 1956, men de var jo kliss like de som bodde i Kuholmen. Venndøler var noe helt annet. Dere var uniformert.

Venneslajentene hadde høyt tupert hår og de gikk i hvite støvletter, om det var på tivoli 17. mai eller på hopprenn i Tinnheia i januar. Gutta hadde det jeg kaller sånn Sprellen-sveis og hvite tennissokker i sine svarte spisse sko. Ole Thomassen må ha blitt søkkrik på å selge hvite tennissokker.

Når jeg sier at venndøler var spesielle og er spesielle så er det en hedersbetegnelse. Venndøler er hel ved. Her er ikke noe jålete, alt ved dere er dønn ekte. Dere kaller en spade for en spade og jeg vet ikke om noe annet sted der lokalpatriotismen kan være større.

Da jeg spilte fotball ble det sett på som landsforræderi om en Vindbjartgutt skulle spille for en byklubb. Var du født i Vennesla spilte du for Vindbjart – ferdig med det.

I den forbindelse må jeg nevne ei historie og igjen er Alf Vennesland hovedpersonen. Alf var en strålende fotballspiller som garantert ville hatt en landslagslagskarriere om han hadde kommet seg til en større klubb. Det var også på nippet en gang. Karen med 52 år på Wallboarden – også det en fantastisk karriere, gjorde verneplikten i Oslo og Skeid så selvfølgelig at dette var en juvel.

Alf ringte hjem og fortalte om Oslo-klubbens interesse, men det var langt fra jubelrop i stua. Tilbakemeldingen fra bestemora var ikke til å misforstå:

– Alf, hvis du melder deg inn i Skeid, kan du bare la være å komme tilbake til Vennesla¿

Men jeg skal jo snakke om 17. mai, selv om jeg syntes det er langt mer spennende hvordan det går for Vindbjart mot Os her på Moseidmoen i morgen.

Da jeg vokste opp ble 17. mai-talene holdt av en eller annen søvngjenger i flosshatt og alt for lang 17. mai-sløyfe. Han snakket aldri til oss. Ordene fløy over våre snauklipte hoder der vi stod på torget i Kristiansand og verket for å komme i gang i skoletoget. Notabilitetene messet om Grunnlov, konstitusjon, forfatning og masse om Eidsvoll og 1814. Men mitt eneste forhold til Eidsvoll var årstallet 1964. Da ble Tormod Knutsen olympisk mester i kombinert. Men 17. mai-talerne kom aldri med så mye som et lite pip om min skihelt fra Eidsvoll Værk.

Så skulle vi rope tre ganger tre hurra, for noe vi ikke hadde skjønt bæret av.

Slik ble jeg vaksinert mot 17. mai-talene. For 17. mai skulle være hornmusikk, pølser, is, masse lommepenger og ettermiddagen i radiobilene på tivoliet til Gorgus på Marinetomta.

Dette er Barnas største dag. Derfor burde talen for dagen vært holdt av en person som snakker språket til den oppvoksende slekt og ikke en kar uten hår på hodet som nå er mest bekymret over at hans neste stoppested blir Hægelandsheimen og ikke Venneslaheimen.

Jeg har nok dessverre ikke nok ansiennitet i bygda til å få plass vis a vis Vennesla bedehus, og er inneforstått med at jeg tar siste etappe bak bensinstasjonen på 4720 Hægeland.

Kan 17. mai likevel bli for mye hornmusikk, pølser og is?

Selvfølgelig. Det er som julaften blir for mye pakker, ribbe og lite Betlehem, eller påske handler om klister og after skiing. Når du nevner Golgata i Hovden sentrum en langfredag tror folk det er tannkremen Colgate du snakker om.

Dette er likevel klinkende klart øyeblikket for ikke å bli historieløse.

Jeg skal snakke om Eidsvoll, 1814 og hvorfor det er en fortjent rød dag i almanakken.

Det ville likevel blitt patetisk om en produsent av bokstaver og som har et arbeidsliv rundt ei gressmatte og 4-3-3-systemet skulle påta seg noe statsmannrolle og legge ut i pompøse floskler. Det passer bedre for en Willoch eller en Jagland.

Jeg skal skjære klar kjendisene blant fedrene på Eidsvoll. De som blir nevnt i hver bidige 17. mai-tale som Wilhelm Friman Koren Christie, Georg Sverdrup, Nicolai Wergeland, Johan Caspar Herman Wedel-Jarlsberg og Christian Magnus Fahlsen. Bare navnene kan jo ta pusten fra folk og det oser ikke mye møkk under neglene hos disse karene.

Det var 112 utsendinger til Riksforsamlingen. Ingen fra Vennesla. Men vi får kalle en spade for en spade. Vennesla var i 1814 ikke verdens navle. Jeg tror det bodde 517 sjeler i bygda det minnerike året. Men Peder Mørch som anla jernverket på Vigeland kunne vært en kandidat. Han må for øvrig ha vært datidens svar på Line Vennesland. Jernverkseier Mørch stod hardt på skattelette. En annen sak som nok plasserer ham som en diktator var at han ville ha arbeidsplikt på verket og alle bøndene skulle være pliktige til å levere trekull. Det hadde nok Gunnar på Eikeland aldri funnet seg i.

Derfor må jeg ut av bygda for å finne mine favoritter på Eidsvoll i 1814 og siden Vennesla har levert besetningen til halve den norske handelsflåten velger jeg uteseilerne – Thomas og Even. Jeg tviler sterkt på at duoen noensinne er omtalt i en 17. mai-tale. Men nå skal de løftes opp. For begge er Eidsvollmenn gode som alle de andre 110. Jeg starter med Thomas.

17. mai 1814 var han 17 år og 246 dager gammel. Så kan man lure på hvordan denne bergenseren som ikke var gammel nok til å reise med danskebåten i helgen kunne snike seg med i dette gjeve selskapet.

Selvfølgelig var det også på den tid nominasjonsmøter som skulle velge delegatene. Thomas var nok lysten på en langweekend på Eidsvoll. Han luktet at det politiske engasjementet blant medlemmene var så som så da "Sjødefensjonen" skulle velge sine to utsendinger til Eidsvoll. Han fikk helt rett. Sikkert mye kaffe og masse pai i salen, men bare to møtedeltakere og vips var Thomas klar for Eidsvoll.

Så har vi Even. Han representerte også Sjødefensjonen og vokste opp under trange kår på et småbruk i Bjornes i Austre Moland. Even tok tidlig hyre som matros. Fra 1807 til 1810 satt han i krigsfangenskap i England. Da han kom hjem til Norge var det ingen bønn. Han ble utkommandert til orlogstjeneste fram til han ble valgt til riksforsamlingen.

Det som imidlertid gjorde 36-årige Even unik på Eidsvoll var at han var den eneste som ikke kunne skrive – ikke engang navnet sitt.

Jeg skal komme tilbake til mine 1814-favoritter senere. Men først må vi ta det som ble noe langt lenger enn en langweekend på Eidsvoll.

Representantene møttes i Eidsvoll kirke første påskedag – 10. april 1814. Allerede dagen før var bråket i gang, og det var en prest som startet rabalderet. Prost Fredrik Schmidt, utsendt fra Buskerud Amt, var misfornøyd med innkvarteringen etter å ha blitt plassert på en avsidesliggende gård to timers kjerretur fra Eidsvoll.

Prost Schmidt ble rett og slett rasende etter å få losji et sted som andre utsendinger karakteriserte som ubeboelig, og han måtte attpåtil ligge anføttes med en annen utsending.

Gudstjenesten dagen derpå vakte også mishag. Sognepresten fikk kraftig reaksjoner fordi han i prekenen smigret Christian Frederik og kongemakten.

Akkurat der må jeg si meg uenig med kritikerne¿

Christian Frederik skal ha mye av æren for det som skjedde i 1814 selv om han ble kalt for skjørteprins, fløteprins og var muligens en tidlig utgave av Ari Behn. Men Christian var mer enn en flørt. Christian Fredrik var en politiker helt på høyde med sine motspillere og han spilte kortene klokt.

1814 var et mirakel. Det som skjedde var uventet og uforutsigbart.

Vi klarte det takket være begavede folk og en god porsjon flaks. Det var rett og slett et statskupp uten et reagensrør med blodsutgydelse.

Siden vi nå er på en fotballbane kan det som skjedde sammenliknes med en fotballandskamp.

Sverige er overlegen i spillet og tvinger danskene til å gi fra seg ballen. Mens ballen poler mellom nasjonene kommer Norge inn på banen og snapper ballen fra dem begge. Her mener jeg Christian Fredrik var datidens Drillo som klarte å få dette i havn, selv om konstitusjons komiteens forslag til ny grunnlov hovedsaklig var bygget på det Adler/Falsenske utkastet.

Men det tok fem uker fra de 112 karene møttes 10. april til de 20, mai skiltes angivelig som venner med den såkalte Eidsvoll-eden - Enige og tro til Dovre Faller.

Hva 112 mannfolk gjorde når de ikke satt i møter forteller historien lite om. Jeg tør knapt spekulere når jeg vet hva som skjer på et seminar en weekend hos Andreas Skjærli på Refsnes på Byglandsfjord. Men ifølge prost Fredrik Scmidt skal det ha blitt et glass madeira i ny og ne. Prosten tok nok ikke kraftig i.

Men markerte Thomas og Even seg på Eidsvoll i 1814? Nei – knapt mer enn Agderbenken gjør på Stortinget i dag.

17 år gamle Thomas Konow åpnet ikke munnen i debatten, ikke engang før stemmerettsalderen ble klubbet til 25 år. Men hvilken karriere han skapte seg senere.

Thomas endte opp som kontreadmiral og sjef for hele Marinekommandoen.

I 1870 flyttet han til Kristiania. Det ble en tradisjon at 17-mai toget da hilste på "den siste gjenlevende eidsvollmann". Thomas Konow døde i 1881 og ble begravet på statens bekostning. Fullt fortjent, spør du meg.

Even Thorsen fra Austre Moland holdt seg også i bakgrunnen på Eidsvoll. Han tok bare ordet en gang og støttet Peder Johnsen i å legge fram erklæringen om verneplikt. Men Even undertegnet grunnloven. Det gjorde han med såkalt påholden penn. Hvem som holdt blyanten vites ikke. Men det forbauser meg ikke om det var Thomas..

På grunn av sykdom ble det en vond alderdom for Even. Men den gamle eidsvollhelten var ikke glemt. Stortinget bevilget ham i 1857 en årlig pensjon på 100 spesiedaler (400 kroner). Det var på tide. Da var Even Thorsen 79 år.

Even ble også invitert til snitter og kaffe i anledning Grunnlovens 50 års feiring i 1864. Men var for skrøpelig til å reise.

Mitt hurra til Thomas Konow og Even Thorsen – to eidsvollmenn som sjeldent er nevnt, men aldri vil bli glemt.

Helt presist – feirer vi 17. mai fordi en gjeng mannfolk fant på en del regler – 110 regler helt nøyaktig eller paragrafer som det så fint heter.

Siden 1814 har vi kastet ut både svensker og dansker, fått stemmerett, også for kvinner, lempet ut noen tyskere, sagt nei til EU to ganger og aldri tapt for Brasil i fotball.

Vi feirer for å vise hvor ustanselig glade vi er i landet vårt og selvsagt for at en kar på drøye 70 år med ei kone som har like mange hatter som det bor folk i Kina, får lov til å vise fram terrassen sin.

Intet er så bundet opp i tradisjoner som 17. mai. Da går det alltid et tog, helt uten avsporinger. Toget er fyllt opp med glade unger, russ som har hatt bedre dager og lærere som for en gangs skyld lar elevene få rope så høyt de bare makter.

Så går de pent og pyntelig i et tog som NSB bare kan drømme om. At NRK bruker halve 17. mai til å sende fra barnetoget kan de takke Henrik Wergeland for. En god mann som kjempet for at også de minste fikk ta del i denne store dag. Derfor mine gratulasjoner til Henrik, født i Dronningens gate 21 i Kristiansand for 200 år siden.

Jeg benytter også anledningen til å gratulere Finn Schjøll. Blomster-Finn fyller 60 år i dag.

Når barnetoget endelig er over kan vi ta en velfortjent pust i bakken. I denne pausen på Idrettsplassen skal ungene få spise sin fleksible kvote med is og pølser. Det ender alltid med at far får kvalitetsproduktet fra Hennig Olsen eller ketchupflekker på dressjakka.

Far blir sint og skriker noen tabuord som jeg ikke skal gjenta her. Etter ti minutters utskjelling begynner poden å grine. Far angrer og kjøper ballonger for å få fred.

Når poden griner igjen fordi den femte heliumballongen passerer Hunsfos-pipa, er det klart for nytt tog. Bygdas organisasjoner skal vise seg frem. Musikantene er blitt trangere i skjæret og alle sier at dette toget er mye flottere enn det i byen.

Inne på Moseidmoen sier russepresidenten noen velvalgte ord. 17-mai-taleren lirer av seg noen ord som bare et fåtall får med seg.

Et par timer senere med flere ketchupflekker på dressen kan vi endelig gå hjem. Jeg hopper i joggebuksa – garantert med Umbro-logo. Fruen henter ut en frossen Grandiosa.

Så ser Dagsrevyen:

På nyhetene hører vi at dødstallene i Kina er steget til 18 000, det er 30 drept i Irak, skuddveksling mellom israelittere og palestinere, og matmangel i Bolivia.

Uff så mye fælt ut i verden, sier vi og nok en Dagsrevy passerer revy.

Vi ser fremover – og luller oss igjen inn i vår egen trygge verden og er opptatt av vår egen dagsorden: Som om vi tror Vindbjart slår Os her på Moseidmoen i morgen.

Vi har papirer fra FN på at Norge er verdens beste land å bo i. Vi sitter rundt verdens største kjøttgryte og burde selvsagt ikke ha noe å klage over. Men når hørte du sist noen snakke om takknemlighet, bortsett fra på julaften og i gullbryllup?

De eneste som forventes å være takknemlige, er gamle som får pleie og besøk, og selvsagt asylsøkere som aller nådigst slipper inn i rikmannslandet Norge.

Min generasjon er langt bedre på selvrealisering enn takknemlighet og solidaritet.

Det beklager jeg.

Gratulerer med dagen.