KRISTIANSAND: — Da jeg sto på toppen av Mount Everest, følte jeg ingenting. Det var ganske overraskende, for jeg trodde jeg ville få en god følelse, sier Knut Heggland (33).
I mars møtte Fædrelandsvennen Heggland under forberedelsene til å bestige verdens høyeste fjell. Da fortalte psykologen at han under turen til toppen, skulle forske på medklatrernes motivasjon. Han fortalte også om hvordan han selv hadde en uimotståelig trang til å bestige fjellet.
Heggland visste da ingenting om hvor dramatisk turen han var i ferd med å begi seg ut på ville bli.
Fem uker med klatring
I slutten av mars møtte Heggland ei gruppe på 35 klatrere og rundt 80 "sherpaer" eller guider i Nepal. De skulle bruke fem uker på å bestige Mount Everest. 10. april startet de klatringen. En slik tur foregår i mange etapper. Klatrerne når store høyder, for igjen å returnere til utgangspunktet. Etter at kroppen er akklimatisert, er det tid for å bestige toppen.
DramatikkPå en av etappene, på vei opp til 7300 meters høyde, merket Heggland at guiden hans virket litt svakere enn normalt. Da natten kom, overnattet Heggland i et enmannstelt, mens guiden sov i et annet telt. På morgenkvisten satt Heggland og ventet på guiden Darita. Han kom aldri. Det viste seg at mannen hadde pådratt seg høydesyke.
Lungene han var fylt med vann og hjertet stoppet. Darita døde foran øynene på klatregruppa, etter gjenopplivingsforsøk.
— Det var helt forferdelig. Jeg hadde jo blitt godt kjent med ham under turen. Mannen, som var 37 år, hadde kone og to døtre, forteller Heggland, som sier at han i etterkant av dødsfallet vurderte å gi seg.
- Kunne gått seg vill
33-åringen valgte likevel å fortsette, på tross av dramatikken. På sitt første forsøk på å bestige fjellet, ble gruppa overrasket av dårlig vær. Det ble gitt beskjed om å snu. Heggland lå i utgangspunktet først i løypa. Da gruppa returnerte, ble han sist. På turen tilbake, mistet han den nye guiden sin av syne.
— Guiden durte nedover fjellet uten å se seg tilbake. Det endte med at jeg mistet ham av syne. Da var jeg redd for å dø. Jeg kunne gått meg vill og frosset i hjel.
På det andre forsøket på å bestige Mount Everest, 18. mai, nådde Heggland toppen av fjellet under en stjerneklar himmel.
Mer dramatikk
På vei ned fra fjellet, ble Heggland og guiden nær truffet av et steinras.
— Jeg hørte plutselig en merkelig lyd. Så oppdaget vi at store steiner kom rullende nedover fjellsiden. Hvis jeg hadde blitt truffet av én av dem, hadde jeg dødd, sier Heggland, som forteller at det å avslutte fjellturen i sikkerhet, føltes bedre enn å nå toppen.
Drivkraften
Når det gjelder sin egen drivkraft for å bestige høye fjell, sier Heggland følgende:
— Da jeg gikk på barneskolen, hadde jeg en klasseforstander som ikke hadde særlig tro på meg. Etter hvert trodde jeg at det ikke var noe poeng i å prestere noe som helst. Dette har satt spor i meg, og har medført at jeg må prestere for å føle meg bra og vise at jeg duger. Disse følelsene har vært en ubevisst drivkraft, som gjør at jeg har satt meg høye mål i livet, forklarer psykologen, som sier at det viste seg at klatrerkollegene hadde tilsvarende drivkrefter i seg.
— Har du lært noe av å bestige verdens høyeste fjell?
— Jeg har funnet ut at Mount Everest ikke er mitt fjell. Det er fjellet inne i deg som er den store utforingen i livet, sier psykologen.