KUTT | «Innsparing/nedbemanning» — ord jeg har god kjennskap til. De klinger vondt i mine ører. Overalt samme mønster; først og fremst nedbemanning på sengeposter, men pasientene må ha sitt stell og sin pleie som vanlig. De skal ikke belastes. Betjeningen på disse postene sliter seg både skjev og skakke for å få til det meste, men de vet det ikke lar seg gjøre å yte samme service med færre medhjelpere. Det sliter også på, både humør og samvittighet. Administrasjon og småsjefene ellers må derimot ha sine nærmeste medhjelpere intakt, «for der er det så mye å gjøre».Det har vært på sin plass om det for en gangs skyld i en innsparingsprosess (som det dessverre ser ut for er uunngåelig også denne gang) kunne prioriteres annerledes: Sengeposter, operasjonsstuer, laboratorium, røntgen og blodbanken beholder sine arbeidstakere. Det er på disse stedene pasientene får sin behandling og tas vare på. Husk parolen: Pasienten alltid i sentrum! Til de bevilgende myndigheter: La oss få mer penger der vi trenger det mest. Alle kan vi bli syke! Så får vi heller innskrenke våre sendinger ut av landet. Vi trenger ikke alltid være først og størst der. Dessuten kommer det ikke alltid fram til rett mål. Det er vel tross alt innbyggerne av dette landet som har skaffet oss midlene som i dag forvaltes (i mine øyne ikke helt rettferdig).Jeg har vært sykepleier i 40 år, og har jobbet ved mange forskjellige sykehus og på mange forskjellige avdelinger, landet over. Også i mange år som leder, så jeg mener å kjenne til det meste i systemet. Jeg undres på om vi fortsatt har krav på de mest elementære rettigheter: Plass i sykehus og til behandling når vi trenger det? Eller er vi bare godtatt som stemme-kveg?Turid FurøyPensjonert sykepleierKristiansand