KRISTIANSAND: — Trygdesjefen på Iveland kalte meg et trestjerners tilfelle, smiler den blide 56-åringen, mens hun forteller den imponerende historien om hvordan hun kjempet seg tilbake til arbeidslivet etter 15 år som uføretrygdet.Hanne Kirsten fikk økonomisk støtte fra Aetat og Trygdekontoret til å ta utdannelse i en alder av 50 år. Nå har hun fagbrev som både omsorgsarbeider og hjelpepleier, og jobber deltid på et omsorgsbolig-kompleks på Tinnheia samt på Venneslatunet omsorgshjem. - Å jobbe med mennesker på denne måten har vært veldig positivt for meg. Jeg ønsker å gjøre en verdifull jobb, for da føler jeg meg verdifull selv, sier hun. Depresjon og fibromyalgi

Men 56-åringen har tidligere følt seg både nytteløs og uverdig. Hun har vært langt nede psykisk og til tider lurt på om hun maktet livet.- Alt startet med at jeg på begynnelsen av 80-tallet ramlet i slalåmbakken og ble gående med brukket arm i tre uker før jeg kom til røntgen. Jeg ble sittende helt i ro i en lang periode, noe som førte til at fibromyalgien jeg allerede slet med fikk utvikle seg, forteller hun.Passiviteten gikk hardt inn på Hanne Kirsten psykisk, og hun ble stadig mer deprimert og følte seg nytteløs. I tillegg bodde hun på en plass hun ikke trivdes. - Jeg opplevde at folk vendte meg ryggen fordi jeg var så langt nede. Jeg gråt hele tiden, noe som selvfølgelig var hardt for både mannen min og mine tre barn, sier hun alvorlig. Møtte seg selv i døren

Barna var ganske små i den perioden Hanne Kirsten hadde det som verst, og hun fylte dagene med å kjøre dem til og fra forskjellige aktiviteter. Selv orket hun ikke annet, og ble sittende hjemme i huset dag ut og dag inn. Der gravde hun seg mer og mer ned i egne problemer.- Jeg hadde gitt helt opp fram til vi i 1991 flyttet til Vatnestrøm. Der møtte jeg et menneske som var akkurat lik meg, og forsto at jeg ikke kunne leve på den måten. Var jeg virkelig så forferdelig selv? Det kunne jeg ikke leve med, forteller Hanne Kirsten. Tok initiativ selv

Etter en lang motivasjonsprosess, hvor hun gikk inn i seg selv og veide for og imot, begynte hun å lete etter småjobber på avlastningshjem, og fikk raskt napp på Torridalsveien korttidshjem. Hun ble tilbudt å jobbe hver tredje helg, og møtte i tillegg en engasjert daglig leder som overtalte henne til å ta utdannelse som omsorgsarbeider i 1999.- Utdannelsen fikk jeg dekket av Aetat, og fikk i 2000 tilbud om vikariat på Tinnheia, forteller hun.Senere åpnet det seg også en mulighet for jobb på Venneslatunet, noe hun hev seg på og driver med den dag i dag. I en mange år gikk Hanne Kirsten på halv trygd og halv lønn, men nå er hun fast bestemt på å si fra seg all trygden. Dette betyr at hun må gjennom hele systemet på nytt om hun igjen måtte få behov for trygd. Dette ser hun ikke på som noe problem.- Det har jeg ingen betenkeligheter med. Jeg føler bare det er rettferdig overfor etatene og overfor meg selv, sier hun. Ønsker å hjelpe andre

Hanne Kirsten vet selv at historien hennes er enestående, og hun er fullt klar over at ikke alle kan klare å komme ut i full jobb etter en lang sykdomsperiode. Hun tror likevel det viktigste er å våge å prøve.- Jeg har fremdeles store smerter og fibromyalgien vil jo alltid være der. Men jeg har lært meg å leve med det, og vet at jeg av og til bare må kaste meg på sofaen og ligge helt stille når jeg kommer hjem fra jobb. Likevel fungerer det utrolig greit med disse jobbene, og vi er alltid flere om de tunge løftene på begge plasser, forsikrer hun.I fremtiden ønsker Hanne Kirsten å kunne hjelpe andre med å få tilbake motivasjonen og komme seg ut i arbeidslivet igjen.- Jeg håper å kunne hjelpe andre med min historie. Man sitter jo igjen med en god del erfaring og veldig mye forståelse for andre mennesker når man har opplevd det jeg har, sier 56-åringen.ann.magritt.arnli@fedrelandsvennen.no