Kristiansand: — Det er jo risikofylt, men jeg føler meg godt forberedt. Så vidt jeg vet er det ingen andre nordmenn som har seilt den turen alene før, sier Staale Jordan til Fædrelandsvennen. Endte opp alene

Det er over ett år siden han og to kamerater la fra kai i Kristiansand med ambisjon om å seile Atlanterhavet rundt. Planen var å komme til Brasil i november i fjor. Deretter skulle de tre seile nordover langs Amerikas østkyst, via Karibia og mot Island og Grønland. Men planen ble ikke helt slik. En av kameratene hoppet av allerede på Kanariøyene, etter tur innom Irland, England, Skottland, Spania og Portugal. Deretter krysset Jordan og den siste kameraten Atlanterhavet og kom til land i Brasil. Planen var å dra jorda rundt, men her hoppet også kamerat nummer to av lasset. Dermed ble Staale igjen alene. Han hadde ikke tenkt å gi seg, og krysset Atlanterhavet på ny, nå i retning Sør-Afrika. For spennende

— Jeg så ikke folk på først 43 dager, så 26 dager. Mellom disse periodene var jeg i land på en liten øy som heter Tristan. Den ligger midt mellom Sør-Afrika og Sør-Amerika. - Den turen er den fineste og verste opplevelsen jeg noen gang har hatt. Jeg var totalt alene i den store verden. Det var spennende, noen ganger var det for spennende, forteller 24-åringen.Han forteller om en episode der en bølge slo båten «knock down», slik at masten lå nesten nitti grader på sjøen. Samtidig snublet Staale og holdt på å brekke beinet. Men båten rettet seg opp igjen, og det gikk bra. - Det er dette som er spennende. Hvis du trenger hjelp, skal det mye til at du får det, fordi du er så langt fra land. Da må man også være forberedt på det, sier han. Farligere

Turen han skal ut på nå byr på flere farer enn Atlanterhavskrysningen. - Det er kaldere, mer vind, jeg er lenger fra folk og det er fare for isfjell og for å krasje med andre skip, sier han. - Er du redd?- Ja, jeg er redd, men det er kanskje fornuftig. Jeg vet om det meste som kan gå galt, og jeg vet hvordan det vil bli ut fra tidligere erfaring.Han har vært hjemme i Kristiansand siden slutten av sommeren for å tjene penger. I tillegg har han brukt mye tid på forberedelser til den store turen. - Jeg har samlet mye informasjon og tenkt over om dette er noe jeg virkelig vil. Nå drar jeg ned til Cape Town, der båten ligger, og forbereder meg en måned. Det viktigste er at seil og rigg er i orden og at jeg har nok reservedeler. Dessuten prøver jeg å ta med meg alt som kan brukes til å fikse ting. - Hvorfor tar du denne turen?- Det har jeg tenkt veldig mye på. Det gir en spesiell frihet, og jeg må fullføre det jeg har begynt på. Staale har ikke giddet å prøve å få med noen andre. - Hvis det skulle gå galt, så går det ikke galt med noen andre enn meg selv. Jeg vet hvordan jeg selv reagerer på storm, men ikke hvordan noen andre vil reagere. - Det er ikke dumdristig å dra helt alene da?- Jeg mener ikke det, men mange andre gjør det. Det er dette jeg har tenkt på de siste fire månedene. Jeg vil ikke kalle det dumdristig, men kanskje vågalt. Jeg satser på at det går bra, sier Staale, som nå har kjøpt båten fra sine foreldre. Han har for øvrig båten full av diverse hjelpeutstyr. Alt fra radar, vindor, satellitt-telefon, kortbølgeradio, nødpeilesendere til overlevingsdrakt og redningsflåte, blant annet. Ferden går fra Cape Town i begynnelsen av januar. I mai regner han med å stoppe på New Zealand, og å dra derfra i oktober neste år. Deretter blir det rundt Antarktis og tilbake til Cape Town neste sommer. hilde.moi@fedrelandsvennen.no