Egentlig skulle han vært odelsgutt på en gård i Greipstad. Og drevet med høyballer i stedet for fotballer, kanskje.

Men skjebnen ville det annerledes. Og skjebnen, det er mora til Karsten. Hun satte hendene i sida og sa plent nei til å bli gårdskjerring. Ikke ville hun bo på landet, og å melke kuer kunne hun absolutt ikke tenke seg.

Faren måtte skaffe seg sjåførjobb i Agder Meieri.

DERFOR KOM KARSTEN — førstemann av tre gutter - til verden i et hus på Valhalla 30. november 1925. Den hoderegning-raske leser vil allerede ha skjønt at Karsten er 80 år til onsdag. Men det skal vi la ligge.

— Jeg vil absolutt ikke intervjues, sa Karsten da jeg ringte.

— Velkommen i stua, sier Solveig dagen etter, hans bedre halvdel gjennom etter hvert nokså mange år. Hun byr på kaffe og lefse, og uttrykker stor undring over at stabukken lot seg overtale.

Betingelsen er altså at vi ikke skriver mer om bursdagen, enn at jubilanten er bortreist og utilgjengelig på dagen.

— Jeg noterte ned dem jeg absolutt måtte hatt i et eventuelt selskap. Da lista passerte hundre, ga jeg opp. Det blir for voldsomt. Vi har jo nettopp hatt Start-festen med 420 gjester, det får holde for både Start og meg. Jeg stikker av på dagen, sammen med Solveig.

KARSTEN BEVEGER SEG i bakrommet og på kantene, han kontrer og finter, tar en juksetakling og holder kanskje ørlite i trøya. I alle fall er han vanskelig å holde styr på. Han vil gjerne være flere steder samtidig, også på livets grønne gress. Historiene kommer som perler på ei snor. Eller kanskje snarere hulter til bulter.

— Derfor hadde jeg tenkt, Karsten, at vi skulle begynne med begynnelsen og ta det litt sånn systematisk.

Det ville vært lettest for meg, og kanskje for leserne.

Men det er alt annet enn lett for Karsten.

Hva man enn måtte mene om jubilanten, noen stor systematiker ble han aldri. Hans liv er fylt av sidespor, bisetninger, tankesprang. Og digresjoner, hvilket Karsten sikkert ville kalt distinksjoner eller noe sånn.

HANS OMGANG med fremmedord er herostratisk berømt. Vi har store ambinasjoner, sa han den gangen i gullalderen da de var på vei opp og fram.

— Vi skal ikke ha noen krusifikser, gutter, skrek han på en trening.

Og guttene gjettet på at han mente fiksfakserier.

Det er ikke så nøye med detaljer og desimaler i Karstens tilværelse. Men den gode historie er nøye.

Og hvis den gode historia og virkeligheten skulle komme litt sånn på kollisjonskurs - for å si det forsiktig og innenfor injurielovgivningen - er Karsten sjelden i tvil om at historia har forkjørsrett.

— Kan vi ta det litt kronologisk, Karsten?

— Ja, jeg ble altså født på Valhalla, på toppen av Marviksveien. Det var et vanvittig snøvær den dagen, far måtte hente jordmora på kjelke ved Lundsbroa. Hvis det er riktig at det var Moe Rønnevig, må han ha hatt en strabasiøs tur.

Fjeset til Karsten sprekker opp.

Øynene blir to små streker, som formerer seg til rynker som bølger i retning ørene. Latteren er hjertelig, gliset så bredt at det avslører at han ennå ikke har fått erstattet den hjørnetanna som forsvant for noen tiår siden.

- DU FIKK DEPRESJONEN inn med morsmelka?

— Ja, og seinere med melk fra Agder Meieri! Vi tre guttene kom med fem års mellomrom. Jeg husker det var trange tider og lite penger. Far tjente 70 kroner uka og vi hadde gass hjemme. Mor måtte putte på en tiøring når hun skulle koke middag. Det var ikke alltid vi hadde den tiøringen. Men jeg kan aldri huske at vi var sultne, det kom sikkert godt med at far hadde denne sjåførjobben på Meieriet.

Familien flyttet til Henrik Wergelands gate 50, like ved siden av Torgrim Hansen.

— Et eldorado, ikke bare på grunn av bakeriet. Nesten alle Start-spillerne bodde i denne gata. Vi spilte fotball på brosteinane, der var jo ikke annen trafikk enn noen få hester. Og så hadde vi Stener Heyerdahls park og Baneheia. Tenk deg for en by vi har, med Baneheia bak og Odderøya foran, skjærer Karsten ut.

Han går tur begge steder, ofte. Taler varmt for vedlikehold av kroppen, og bruker litt kjeft på byens borgere som ikke tar nok for seg av herlighetene.

- JEG GLEMMER ALDRI 9. april 1940, sier Karsten - uten å tenke over at det motsatte ville vært langt mer oppsiktsvekkende.

Minnet skyldes ikke at tyskerne kom. At barndomshjemmet hans på Valhalla ble bombet til ruiner. Eller at familien etter hvert måtte evakuere til Greipstad, via Baneheia.

Forklaringen er at 14 år gamle Karsten gjorde sitt livs største og beste handel.

Han hadde lang erfaring med å jobbe, for å spe på hjemme. Han solgte grønnsaker på Torvet, for Hugo Mørk. Han gikk med avisen, Budstrøk 19A, fra Avholdskafeen (der Slottet er nå), over Baneheia til Grimsmyra.

— Jeg troppet tidlig opp i Christianssands Tidende i Bryggebakken og fikk med meg ei bunke aviser. Selv om det haglet bomber og granater, var det mye folk ute i gatene. Alle ville kjøpe avisen og lese om «Rio de Janeiro», som ble senket utenfor Lillesand dagen før. Avisen kostet 15 øre, jeg sa til alle at jeg ikke hadde vekslepenger. Folk betalte 20, 25, ja opptil en femtiøre for avisen. De var heilt gale! Da jeg kom hjem i 11-tida, la jeg 150 kroner på kjøkkenbordet til mor. 150 kroner! Du må huske at far, den voksne mannen, tjente under halvparten på ei ukes sjåførjobb!

FAR DØDE JULAFTEN 1944. Plutselig, bare 44 år gammel. Han ble syk under et juleselskap i Søgne. Det tok fire timer å få ham til sykehus med en knottgenerator-bil - og da var det for seint.

Karsten fikk ikke delta i begravelsen. 18-åringen satt internert på Grini.

Da hadde jeg ikke mye høy i hatten, kunne Karsten kanskje ha sagt.

— Jeg kom med i Milorg i 1943. Jeg hadde radio og lyttet etter en særmelding. Vi trente og forberedte oss på den allierte invasjonen som alle - tyskerne inkludert - var sikre på ville komme. Vi var klar! Sier Karsten.

Men organisasjonen ble rullet opp. På hytta i Åseral fant tyskerne papirer med mange navn i peisen. Motstandskarene hadde ikke rukket å sette fyr da tyskerne angrep.

— Jeg jobbet hos Raw Wilson, som ekspeditør.

— En drømmejobb, ingen varer og ingen kunder?

— Jo da, folk leverte ullfiller og så fikk de vattepper i bytte, mot et lite mellomlegg. Men så ble jeg utkommandert til Arbeidstjenesten og måtte lage kamuflasjenett for tyskerne, på Dalane.

Karsten og de andre ungdommene saboterte jobben som best de kunne. Selv lå han og sov under en benk, da han kjente noe mot kroppen.

- DET VAR EN PISTOL mot hodet og et gevær mot magen. Jeg hadde ikke en sjanse. Hadde jeg fått fem minutter, skulle jeg stukket opp i Storheia, da hadde de aldri fått meg. Men spillet var tapt.

Han hadde ikke fylt atten, da han havnet på Arkivet, i nabocella til Alf Andersen. Han hadde overlevd trefningen i Åseral, men ble skamslått under torturen.

— Alf var sjefen min og er fortsatt min gode venn. Han lå i nabocella og vi kommuniserte via vannrørene. Jeg fikk beskjed om hva jeg skulle si, og jeg fikk anstendig behandling.

Sammen med Torgny Berge havnet han på Grini, sammen med bare russere. En ekstra belastning, de hadde bare hverandre, de to. Men lille julaften fikk Håkon Tranberg dem overført til hans brakke. Karsten satt krigen ut.

— Jeg kom tilbake til Kristiansand 10. mai. Til Raw Wilson - og fotballen. Jeg debuterte på A-laget mot Viking og Reidar Kvammen utpå sommeren. Vi hadde aldri spilt på gress før, på Idda var dekket av kull fra kjelene på Falconbridge. I Stavanger vannet de matta både før kampen og i pausen, vi hadde ikke sjans. Det var godt gjort å tape bare 3-1. I NOEN ÅR var Karsten butikksjef hos City Klær, men i 1956 sa han opp jobben og dro sammen med kona til Amerika. I Chicago, som har fostret mange gangstere, begynte røveren Karsten som tømmermann.

— Du var ikke det?

— Nei, er du gal. Jeg hadde någen i sløyd! Jeg fikk sparken fem ganger før jeg klarte å stå i en jobb. Men jeg fikk et slags fagbrev i Local Union og klarte meg etter hvert fint.

To år senere kom han hjem. Med penger på bok og ei datter i bagasjen.

Sammen med to kompiser kjøpte han 15 mål på Hannevik Platå. Jobba hos City om dagen, borte, sprengte og felte trær om natta - og så solgte de ni ferdige tomter.

— Og tjente enda mye mer penger?

— Vi kom greit ut, sier Karsten og viser hjørnetann-mankoen igjen.

Han startet sin første butikk - konfeksjon het det den gang - i Dronningensgate 77. Senere ble det flere butikker og noen bygårder. Nå har han bare Dronningensgate 22 igjen, der to av hans fire barn driver forretningsvirksomhet.

- JEG ER GÅRDSGUTT. Med et bygg fra 1800-tallet er det alltid noe som må fikses. Jeg er der nesten hver dag, nå skal en av leilighetene renoveres. Jeg murer og pusser nå om dagen. Og så har jeg et lite rom i bakgården, jeg blir ikke helt kvitt dette kremmer-genet mitt.

— Du drar rundt på messer og fesjå med kartongene dine, fulle av etterlatenskaper fra 70-tallet?

— Du har snakka med Rune, den slubberten! Ja, jeg har sans for litt sånn krambu-ting, handle og prute og prate og sånn. Men junior har rett i at jeg har vanskelig for å kvitte meg med varer, selv om de ikke er siste mote. Det har kanskje noe med krigen å gjøre. Men jeg er blitt bedre. I vår flyttet Solveig og jeg fra en leilighet på 245 kvadratmeter til denne i Rådhusgata på hundre - da gikk det mye på søpla.

— Folk sier du egner deg dårlig som pensjonist?

— Ja, jeg er ikke sånn sofapensjonist. Jeg er i farta. Går åtte-ti kilometer i Kvadraturen hver eneste dag. Dessuten i fjellet på hytta i Evje og i Baneheia og på Odderøya, og om sommeren diller jeg med litt av hvert på hytta på Langenes. Å hogge ved er en lidenskap, og i tillegg fin trim.

— Vi har glemt politikken?

- DET VAR IKKE så lett å debutere for Frp i bystyre og formannskap som 73-åring. Jeg klarte ikke helt å rette meg inn etter formalitetene. Men Bjørg Wallevik var fin når hun klubbet meg ned, det skjedde alltid med glimt i øyet.

Sier Karsten, som senere meldte overgang til Demokratene, og nå begrenser engasjementet til ukentlig vakttjeneste på partikontoret.

Selv om dette handler om Karsten uten ball, må det nevnes at han hadde 13 sesonger på Starts A-lag. En etter eget utsagn middels midtstopper med stor innsats og kondis, men ingen utpreget tekniker.

— Men jeg var lagets straffespesialist i ti år. Jeg trente straffer hver dag, og hadde tre varianter og scora hver gang.

— Hver gang i ti år, den historia er vel i overkant god?

- OKEI DA, jeg hadde en i stanga. Men det var bare i en treningskamp mot Pors.

Sier Karsten, som elsker Start og Amerika.

Fordi det der - på gressmatta og over dammen - gis muligheter og sjanser for dem som har drømmer og visjoner.

Om å score på straffe, for eksempel.

Eller å bli tømmermann - selv om sløydlæreren ikke oppdaget talentet.