MANDAL: — Marerittene begynte i 1968. Da gjenopplevde jeg krigen i søvne og sparket stadig kona ut av senga, forteller Tormod Gjertsen, som er oppvokst på Landøy i Mandal, men nå bor i Kristiansand.- Hver natt måtte jeg opp og ta en drink og en røyk for å dempe angsten og få av meg den dyvåte pysjamasen. Jeg gikk ned 20 kilo, sier krigsseileren.Torsdag var Gjertsen på den tradisjonelle samlingen for krigsveteraner under Skalldyrfestivalen på brygga i Kleven. 110 gjester hygget seg med Lindesnes Trekkspillklubb, kake og kaffe før de drog på båttur med det danske sjøhjemmevernet. De avsluttet dagen på brygga med krabber og noe attåt.Tormod Gjertsen reiste til sjøs 17 år gammel i 1937. Da krigen brøt ut, lå han i havn i Kina. Alle ville hjem for å slåss, men de kom ingen vei. De måtte fortsette livet ombord. - Heldig som overlevde

Dekksgutten ble skolert til skytter, og ble sendt på bensinfart mellom Afrika, England og Amerika. I mars 1943 ble båten torpedert, men alle 40 overlevde. De kom ombord i de to livbåtene, som fortsatt var hele, og styrte inn til en landsby i Marokko. Akkurat da alle var i livbåtene, traff en tredje torpedo M/T «Hallanger». Da ble det ferie i to uker, før han måtte ut i konvoifart igjen.- Det var bare flaks at vi overlevde. Mye flaks gjorde at mange av oss kom velberget gjennom krigen, sier Tormod Gjertsen.- Da freden brøt løs, ville alle hjem, men mandalitten fikk ordre om å holde seg i båten og passe på våpnene. Hjem til Landøy kom han først i 1946. Han kjøpte båt for å fiske, men fant snart ut at å være fisker ikke var livet for ham. Derfor utdannet han seg til rørlegger og jobbet i 25 år, før han ble pensjonist.- Pubene og barene var våre krisepsykologer. Alkoholen døyvet angsten, men heldigvis fikk jeg gratis piller som får meg gjennom nettene. Hverdagen vår under krigen var minefare, ubåtraid, torpederinger, dypvannsbomber og flyangrep, sier Tormod Gjertsen.Hjemme på veggen henger tre engelske og tre norske medaljer som betaling for krigsinnsatsen. De skal gis til barnebarna. - Krigsseilerne har aldri fått betalt for innsatsen. Det er som vi ikke var med på seierslaget. Mange snudde nærmest i døren og reiste ut etter at de hadde satt foten i Norge, sier Tormod Gjertsen.- Både barn og barnebarn klager over at jeg forteller lite fra krigen, men jeg orker ikke, sier han.Men han forteller at båten ble angrepet av fly i Algerie. Da tømte han alle magisinene i kampen og så fly styrte i sjøen.Mannskapet i maskinrommet hadde det verst, mener Gjertsen. Det var umulig å få reservedeler til båtene som var bygd i Europa. Alle ødelagte deler måtte maskinistene selv reparere eller lage. Ofte sosiale samlinger

I Kristiansand samles veteranene én gang i uken. Krigsseilerforeningen er lagt ned, men barna til krigsveteranene har stiftet minneforening og sørger for at det er sosiale samlinger med jevne mellomrom. Med glimt i øyet forteller krigsseileren at han stiller i mange begravelser til krigsveteraner. Det tynnes i rekkene.På brygga i Kleven satt han sammen med misjonærdatteren AnWei Gjelsen. Hun ble født i den kinesiske byen Tientsin, samtidig som Tormod Gjertsen lå i havnen og hørte på kortbølgesenderen at Norge var i krig. Japanerne skjøt faren da hun var 18 måneder gammel. I 1997 var hun med NRK-teamet til «Tore på sporet» og fant farens grav.